Som man roper i skogen

Ustrukturert, umotivert og unødvendig om forfatteres barndom.

BOK: Tordis Ørjasæter begynner «Inn i Barndomslandet» med å påstå at barndom er viktig. Det skal visstnok være slik - og her føler Ørjasæter behov for å støtte seg på psykoanalytikeren Alice Miller - at innsikt i barndommen er «\'den ubrukte nøkkelen\' til å forstå menneskers livshistorier og overlevelsesmekanismer».

Sigmund Freud ville nikket anerkjennende - sånn omtrent rundt år 1900.

Kataloger

La gå at Ørjasæter har behov for å finne opp Freud på nytt. Sammenliknet med den øvrige motiveringen av denne bokas prosjekt, er dette utgangspunktet beundringsverdig klart.

Her handler det ikke bare om barndom generelt, men om forfatteres barndom. Men hvorfor akkurat Tove Jansson, Selma Lagerlöf og Sigrid Undset? Jo, Undsets barndom ble det liten plass til i Ørjasæters store biografi fra 1993. Videre har hun en gang blitt bedt om å holde foredrag om Lagerlöfs barndom. Og Jansson? Jo, Jansson er en forfatter Ørjasæter «har et nært forhold til», og som hun tidligere har skrevet bok om.

Enda flere

Det minner om et oppsamlingsheat. Litt ut i boka får vi vite at dette dessuten også vil handle om Johan Borgen og Astrid Lindgren, selv om disse ikke fikk plass i bokas undertittel. Og nå bryr ikke Ørjasæter seg med annen begrunnelse enn at de «sto nær sin barndom» og hadde evne til å formulere denne nærheten.

Ut fra slike uttakskriterier er det nok mange som kunne ønsket seg en plass i Ørjasæters siste heat.

Hva gjør man i barndommen? Jo, man lukter. Man ser. Man er kanskje mørkredd. Man har gjerne foreldre. Og dermed har boka funnet sin struktur - under overskrifter som «Billedhuggerens datter - og løytnantens og arkeologens».

Resultatet er en katalog av fragmenter, nærmest blottet for konsekvens eller argumentasjon. Som oftest er det, ikke overraskende, slik at to forfattere kan synes litt like, mens den tredje er litt annerledes.

Men hvorfor er slike sammenlikninger og kontraster i det hele tatt interessante, så lenge utvalget virker så tilfeldig?

«Inn i barndomslandet» er sterkt krydret med selvfølgeligheter. Selv om den som leter nok kan få med seg en og annen søt, og kanskje endatil dypsindig observasjon om livet i barndomsriket.

Vært barn

Den viktigste innsikten jeg sitter igjen med etter å ha lest «Inn i barndomslandet», er at også forfattere har vært barn.

Kanskje kunne utgivelsen vært grei nok. Som et slags billedalbum om forfattere og barndom. Men likevel. At et ærverdig forlag sender fra seg et så uambisiøst, uklart og uferdig prosjekt, gir meg lyst til å løpe ut i skogen for å lenke meg fast til første og beste grantre. Det kan da, strengt tatt, ikke være nødvendig å la trær dø for slikt.

Og ennå er bokhøsten bare så vidt i gang.