Som møll mot byens lys...

Det er en øredøvende enighet i mediene om at strømmen av flyttere fra periferi mot sentrum skyldes at storbyene har mye bedre kulturtilbud enn Bygde-Norge.

De aller fleste vil vel være enige med Dagbladets unge intervjuobjekter (17.3.) om at det er flere teatre, utesteder, mennesketyper, yrker, skoler og muligheter til å treffe andre i Oslo enn i Os, Otta eller Oksfjordhamn. I de snart 50 år som jeg har vært interessert i temaet, har jeg nesten ikke møtt folk som ikke har ment at Oslo har mer å by på enn noe annet sted i Norge.

Alle de som argumenterer om flyttestrømmen ved å påpeke og gjenta at Oslo er morsommere, mer utfordrende og livligere enn andre steder i Norge slår inn åpne dører. I realiteten er det vanskelig å finne noen som hevder noe annet.

Tromsø-forskeren Paul Pedersen minner oss (i Nordlys 16. januar 1998) om det selvinnlysende: Med visse variasjoner over tid går det en nesten like sterk strøm av folk fra sentrum til periferi som omvendt. Den som tenker igjennom hva det betyr, forstår umiddelbart at keiseren er uten klær: Hvis det er forskjeller i kulturtilbud som forklarer flytting til sentrum, hvordan skal vi da forklare flytting fra sentrum?

Poenget er ganske enkelt at folk velger bosted etter en kalkyle der flere faktorer er med: Forskjellen i kulturtilbud henges på den ene enden av vektstanga, sammen med storbyens øvrige høyt verdsatte kvaliteter. På den andre henges kanskje boligpriser, avansementsmuligheter og nærhet til familie. Det finnes folk som forlater en funksjonærjobb, foreldre og utilfredsstillende bolig i sentrum for å bli rådmann i periferien. Det finnes ungdom som gjerne ville sitte på jazzklubb flere kvelder i uka i Oslo, men som ikke klarer å tjene penger nok der til å skaffe seg en dårlig bolig - og ellers vedlikeholde sitt forbruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arbeidsdirektør Ted Hanisch har hevdet at folk velger å flytte til sentrum selv om de kan få jobb i distriktene. Det er ikke nødvendig med ny forskning for å finne ut at dette er tatt ut av tomme luften. Det finnes noen unntak, som vi skal komme tilbake til, men ellers er det vanskelig å finne folk som velger en jobb i Oslo foran en like god jobb i heimbygda.

Et par eksempler:

En ettroms leilighet noenlunde sentralt i Oslo betales nå med ca. 5000 kroner pr. måned, inklusive oppvarming. Prisene i Bygde-Norge varierer, men markedsleien for småleiligheter går ofte ned mot 1000 kroner. Et nyutdannet akademikerektepar i Oslo er i en lang etableringsfase under knapphetens lov, mens en liten familie med to låglønnsinntekter (f.eks. transportarbeider og hjelpepleier) i Bygde-Norge må karakteriseres som velstående.

Det er lett å komme på en kategori av potensielle flyttere: Det er de som e tableringskostnadene i f.eks. Oslo ikke betyr noe for, altså de som har en stor nok formue, eller eventuelt så høye inntekter at de kan skaffe seg en attraktiv bolig i Oslo uten at hele lønna går med, og uten risiko for å miste den i tilfelle av rentesjokk eller stort prisfall på fast eiendom. Det finnes nok noen slike, og kanskje flere enn for noen år siden. Det er i alle fall mange nok til å gjøre Oslos boligmarked vanskelig tilgjengelig for f.eks. nyetablerte par med stor studiegjeld.

Det mangler i dag sjelden kvalifiserte søkere til lærerstillinger i Bygde-Norge, mens høykostområder rundt Oslo har problemer med å skaffe lærere. Det kan nok noen ganger være vanskelig å få kvalifiserte sykepleiere i Utkant-Norge, men problemene er ikke mindre i Oslo. Her er den drastiske forskjellen i boligkostnader tilstrekkelig forklaring.

Unntaket fra det generelle bildet er legene, som vel nesten entydig ser ut til å foretrekke storbyene framfor det spredtbygde Norge. Men dette er lett forklarlig: I motsetning til nesten alle andre grupper har mange leger så høye løpende og forventede inntekter at de kan se bort fra etableringskostnadene.

Med dette unntaket ser folk i funksjonærsjiktet ut til å opptre stikk i strid med arbeidsdirektørens generaliseringer.

Arbeidsdirektøren har ved en rekke anledninger vist til at «det aldri har vært så mange ledige jobber i Kyst-Norge» som «bevis» for at det ikke er fortjenestemulighetene, men storbykulturen som er motivet bak flyttingene. Meg bekjent har han ikke spesifisert hva slags jobber det dreier seg om. Men det kan sjølsagt være Finnmarks fiskeindustri, der arbeidsmarkedsetaten har medansvar for at jobbene er blitt så lite attraktive at selv de som vokser opp rundt fabrikken ser bort fra dem som alternativer.

Det kan også være steder som Stordalen på Sunnmøre, der møbelfabrikkene vokser raskere enn lokalbefolkningen. Det er mulig at arbeidsdirektøren tenker slik at folk som vil arbeide i Bygde-Norge, jo kan flytte til slike steder. Og når de ikke gjør det, så må det skyldes mangel på kulturtilbud? Men i så fall må min kollega ha sovet i sosiologitimene:

Bygdesamfunns evne til å holde på sin befolkning beror ikke primært på slike samfunns «bygdekarakter», men først og fremst på de verdier de representerer for dem som har vokst opp der. Det har noe å gjøre med foreldre og barndomsvenner, landskapet og fritidsalternativene, men også med eiendom, økonomiske nettverk og f.eks. fiskerettigheter. Det er slike ting som er innholdet i den såkalte immobilitetspreferansen. Vi vet at innflyttere ofte ikke har del i slike verdier - om de ikke skulle være inngiftet eller på annen måte blitt «medlemmer» fullt ut i lokalsamfunnets nettverk.

Derfor er det meningsløst å vise f.eks. arbeidsledige bygdefolk på Helgeland til møbelbygder i andre landsdeler. Ekspansive småsamfunn er antakelig dårlige alternativer til storbyer som flyttemål - med et lite forbehold for etableringskostnadene. Stort sett er det heimbygda (til en av ektefellene) som er det konkurransedyktige alternativet, og verken bygder i andre landsdeler eller regionale vektsentra.

Det blir meg stadig mer ubegripelig at ikke bare mediefolk og politikere, men også et stort antall personer med samfunnsvitenskapelig utdannelse - til og med med forskerstatus - er ute av stand til å se det innlysende: Forskjellene i kulturtilbudet forklarer bare en brøkdel av flyttinga mot sentrum. Hvorfor er det så viktig å overdøve det entydige budskapet fra nesten all den forskning som er gjort på dette feltet: Fortjenesteforhold forklarer det aller meste.

Jeg kan bare komme på to svar:

1.En forstår ingenting av flyttebevegelsene om en ikke tar i betraktning at det er store og viktige klasseforskjeller mellom folk i Norge. En uhellig koalisjon mellom høyre og venstrekrefter samarbeider om å gjøre disse forskjellene usynlige for oss: Høyrefolk har lite imot klasseforskjeller, men de vil ikke ha noe snakk om dem. Venstresidefolk vil ikke ha slike forskjeller, men de aller fleste på den sida vil gjerne ha det til at 60 års DNA-hegemoni (med venstreopposisjon) har eliminert dem. Av slike grunner er vi ikke i stand til å se at mange ikke har råd til å åetablere seg i Oslo - selv om det skulle være morsommere der enn der de faktisk bor. (En annen sak er vel at hovedstaden vel ville bli ubeboelig om alle landets innbyggere flyttet dit kulturtilbudet er best!)

2.Den andre forklaringen er mer konspiratorisk, men konspirasjonsteorier kan være nyttige: Arbeidsdirektør Hanisch påstår at det er masse ledige jobber «i distriktene», men det hjelper ikke: Ungdommen trekkes som møll mot byens lys: Hva slags skjult budskap ligger det i dette uholdbare utsagnet?

- Elementary, my dear Watson: Påstanden, om den ikke blir effektivt imøtegått, gjør selve den ambisjon å sikre ungdom inntektsmuligheter i heimbygda latterlig. Den gjør det umulig å få i gang en realistisk, handlingsrettet diskusjon om rekruttering til de godt utbygde, trivelige lokalsamfunn som vi har så mange av i vårt land, med nok og gode boliger, veier, skoler, barnehager og omsorgstiltak.