Som møll mot lyset

Iver B. Neumann stiller i samme klasse som de emissærene som påsto at EEC var dyret i Åpenbaringen, bortsett fra at de ikke brukte så mange vitenskapelige ord.

Når vi i september går til valglokalet, stemmer noen av oss ut fra interesser: Parti 1 vil ilegge oss mindre skatt, mens Parti 2 vil beholde sykelønnsordninga. I teorien kunne et regnestykke avgjøre valget for slike velgere. Iver B. Neumann har skrevet ei bok som forutsetter en annen velgertype, den som reagerer på ord omtrent som bilister reagerer på lyssignaler, ureflektert og automatisk. Det er betegnelser som «ARBEIDERpartiet» eller «KRISTELIG Folkeparti» som får oss til å velge stemmeseddel, og ikke kalkyler over hva vi har interesse av.

Det ordet som opptar Iver B. Neumann sterkest, er «union». Hans forståelse av norske velgeres standpunkt til EU-medlemskap er deres assosiasjoner til begrepet «union», negative følelser som vi har fått gjennom vår nasjonalistiske oppdragelse. Folk trekkes mot nei-standpunktet som møll mot lyset. Han er opplagt inne på noe. Det finnes sikkert EU-motstandere som valgte stemmeseddel fordi ordet «union» rev i nesa på dem, på samme måte som mange EU-tilhengere i 1994 ikke kunne stille med annen begrunnelse enn at de ikke likte sitt eget bilde av Anne Enger Lahnstein.

Om en leser denne boka med et åpent sinn, finner vi mange tankevekkende innspill. Neumann angriper for eksempel Anne Enger Lahnstein for at hun oppfatter EU og Norge som «enheter av samme type», altså stater. For Neumann er dette en alvorlig villfarelse, for han «vet» at EU og den norske staten er helt forskjellige konstruksjoner. Men det var det norske hverdagsmennesket som i 1972 og 1994 ble spurt om Norge burde gå inn i EEC/EU. Og for dette hverdagsmennesket, som for eksempel kan være fisker, bedriftsleder eller industriarbeider, er «staten» den enheten som regulerer jakten på profitt eller fisk og har ansvaret for at vi har full sysselsetting. De valgte altså mellom enheter «av samme type», dvs. med samme ansvar. Noen av dem trodde mer på styrere som de kunne skifte ut om de ikke gjorde jobben, enn på politisk immune byråkrater i Brussel. Andre ventet seg bedre vilkår om makten over deres vilkår ble «løftet ut av politikken», og stemte ja.

Boka inneholder gode eksempler på diskursanalysens muligheter. Neumann viser f.eks. hvordan EU-tilhengere og motstandere i Stortinget gjennom sin uenighet sendte felles budskap, som at EU og Norge var «politiske fenomener av samme type, og dermed alternativer til hverandre». Dette er et godt eksempel på det som Bourdieu kaller doxa, den enighet som skapes og forsterkes av motstandere som debatterer ut fra en underforstått enighet. Stoltenberg d.e., som stilte i utsikt at det bare var å ta en telefon til ham om en ville påvirke beslutninger i EU, er et godt eksempel. Han bidro her med et argument mot EU for den som i likhet med Neumann vet at EU ikke kan påvirkes fra samfunnets grunnplan. Som deltaker i debatten opplevde jeg i 1994 at f.eks. Gunnar Berge hevdet at EU var like demokratisk som Norge. Slik argumentasjon støttet nei-sida. For med en gang det kunne skapes enighet om at demokrati var viktig, satt EU-motstanderne med alle kortene, fordi også EU-entusiaster i Unionens sentrale organer uten videre innrømmer at den ikke er noe demokrati.

Lest som statsvitenskap er denne boka full av interessante begreper og tankevekkende hypoteser, og den viser klart at den gammeldagse, «positivistiske» politologien har visse mangler når det gjelder å fange opp de subtile føringer på politisk atferd som ligger i språket. Men samtidig viser også Neumann at det er svært gode grunner til den skepsis som «postmodernismen» er blitt møtt med. Det er vanskelig å lese denne boka som annet enn en avvisning av visse «konvensjonelle» forklaringer på EU-motstanden, mens Neumanns egen forklaring, «begrepsmakt», settes isteden. Men det finnes ingenting i hans bok som avkrefter at mange stemte nei av frykt for arbeidsledighet eller mindre demokrati, eller for å beholde fiskeressursene eller melkesubsidiene.

Neumann slår inn åpne dører når han trekker fram motstandernes fordel av ordet «union». Men har han noen som helst dekning for å tillegge nei-folks ureflekterte avsky for «union» større vekt enn deres egen begrunnelse for standpunktet? Som overbevisningen om at folkeflertallet må kunne skifte ut regjeringen ved valg, eller at det er lettere å fremme visse interesser gjennom Stortinget enn gjennom kommisjonen i Brussel? Og hadde ikke tilhengerne noen tilsvarende fordel av ord som «isolasjonisme», «norsk sjølgodhet» eller «nisselua»? Skal vi tro på Neumanns påstand om at nei-sidas «begrepsmakt», heller enn økonomiske interesser eller ønsket om demokrati, avgjorde EU-spørsmålet, må han ha mer enn et repertoar av diskursanalytiske begreper å stille opp med. Som erfaringsvitenskap er Neumanns hypoteser lette å avvise, fordi han ikke har redegjort for hvordan vi eventuelt skulle kunne påvise at de ikke stemmer. Han stiller med andre ord i samme klasse som de emissærene som påsto at EEC var dyret i Åpenbaringen, bortsett fra at de ikke brukte så mange vitenskapelige ord.

Det alvorligste problemet med Neumanns statsvitenskap er hans overdrivelse av et riktig og viktig sosiologisk prinsipp. Om jeg spør en industriarbeider om hva han mener om EU, bygger han sitt svar på sitt bilde av EU. Det kan f.eks. inneholde det trekk at full sysselsetting ikke er så viktig for unionen som andre politiske mål. Neumann kan si mye om våre bilder (images, representasjoner) av fenomener som Norge og EU, og hvordan disse bildene styrer vår politiske atferd. Men han åpner aldri for den mulighet at slike bilder kan være riktige, at det f.eks. kan være en realitet at det parlamentariske demokratiet gir bedre muligheter for å sikre full sysselsetting enn EUs ekspertstyre.

Men samtidig er paradoksalt nok ja-sidas argumenter om reelle fordeler ved medlemskap udiskutabelt sanne for Neumann, mens jeg etter grundig gjennomlesing ikke har funnet ett sted der nei-argumenter blir tatt alvorlig. Neumann har sikkert rett i at mange nei-folk hadde et inngrodd bilde av EU som et styre av og for «eliten», som «folket» hadde all grunn til å være skeptisk til. Men han er helt uinteressert i om dette bildet hadde noen rot i virkeligheten - bortsett fra at han med retoriske virkemidler sender oss det budskap at nei-argumentene er latterlige.

Dersom Neumann har hatt til hensikt å vise hvordan begrepsmakt virker i politiske kontroverser, er det vanskelig å fatte hvorfor han ikke balanserer sin framstilling med eksempler fra den andre sida. Ligger det ingen makt i begreper som «norsk sjølgodhet», «samarbeid», «europeisk kultur», «sikre veksten» og «adgang til kjøpedyktige markeder»? Hvorfor kombinerer han sin lærde forelesning med ensidig og gjennomført usaklig ja-agitasjon? Postmodernismen må stå sterkt om den skal overleve Iver B. Neumanns entusiasme.

Om Neumanns argumentasjon kan en trygt si at han gjør mye ut av lite. Han gjør f.eks. et stort nummer av at Per Borten i en stortingsdebatt brukte ordet «nasjon» i en sammenheng der han opplagt refererte til «stat». Det er typisk for retorikken i denne boka at Øyvind Østerud, som leder Makt- og demokratiutredningen, betegnes som «en av motstandernes sentrale ideologer» (s. 157) mens Neumanns medarbeider i Makt- og globaliseringsutredningen, Erling Fossen, får sine visdomsord referert uten kritiske kommentarer eller karakteristikker.

Neumanns bok er - som bidrag til vår forståelse av EU-spørsmålet - ikke annet enn en uttværet versjon av den skuffede ja-generalen Inge Lønnings velformulerte hjertesukk: «Løpet (var) i virkeligheten kjørt i det øyeblikk EF skiftet navn til EU. Det åpnet muligheten for den endelige hjernevask, med unionsbegrepet som vaskemiddel.»

Den tapende ja-sida må ha et sterkt behov for slike forklaringer som Neumann gjerne vil ha oss til å kjøpe. Om vi bruker Neumanns retorikk på hans egen argumentasjon, og stiller like små krav til empirisk belegg, må vi trygt kunne si at dette behovet er årsaken til at hans 195 siders lange tekst har sett dagens lys.