Som om Michael Bay skulle laget et bilspill

«Split/Second» er like spektakulært som det er syltynt.

|||De første tretti minuttene med bilspillet «Split/Second: Velocity» er skjellsettende.

Michael Bay og James Bond møter destruksjonen i «War of the Worlds», mens du sitter som en hylende og adrenalinfylt Will Smith bak rattet.

De neste timene, derimot, forvandles du sakte men sikkert til en traust taxisjåfør på Grorud som har «sett det meste før».

Black Rock Studios har tidligere stått bak firehjulsraceren «Pure», og den litt smånaive og mer direkte arkadetilnærmingen fra 2008-spillet smitter diskutabelt over på «Split/Second».

Utgiver Disney krevde nok at dødelige bileksplosjoner skulle kunne bortforklares på barnevennlig måte, og Black Rock svarte ved å komme opp med ei daff reality-tv-løsning.

Du er stuntsjåførdeltager i en 12 episoder lang tv-serie, med tilhørende montasjevignetter, corny Hollywood-røst, og lydspor som tatt ut av biblioteket til Harry-Gregson Williams.

Hver episode byr på seks arrangementer fordelt utover en håndfull baner. Banene er imidlertid bare bygd på omtrent et halvt dusin konsepter, og landskapet blir dermed fort ganske repetitivt.

Spillet kan i form likne litt på konvensjonelle kampracere - lik «Wipeout» eller «Mario Kart». Men i motsetning til å sende av gårde missiler eller skillpaddeskjell mot motstanderne, er det i stedet omgivelsene du endrer på med såkalte «Powerplays».

Disse kommer i to varianter: Kruttlappeksplosjoner som dytter bilen din fem meter sidelengs, og World Trade Center-katastrofer som endrer hele kjøreruta for banen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du bygger deg opp muligheten til å bruke «powerplays» ved stilfull kjøring i dragsuget av motstanderne, sladding i svingene, eller ved å få alle fire hjula over bakken.

Når retten til «powerplays» er opparbeidet, dukker det opp ikoner over motstanderne når de kjører forbi destruerbare objekter. Riktig så morsomt er det når du igangsetter de meste ekstreme hendelsene.

Vi snakker jumbojeter og supertankskip som krasjer inn i løypa, eksploderende atomkraftverk, syndefloder fra gigantiske vanndemninger eller kollapsede hengebruer. Og alt skjer underveis i løpene lik det gjør i en multimilliondyr actionfilm. Det er unektelig en stilig effekt.

Etter et par gjennomkjøringer har du imidlertid sett det meste banene har å by på av spektakulære begivenheter og spenstige snarveier.

Enkelte minispillaktige avbrekk dukker da heldigvis opp - som der et helikopter skyter raketter du må unngå, eller en semitrailer slipper røde, eksplosive tønner du må kjøre sikksakk mellom.

1

Hver av de 12 episodene avslutter også med svært utfordrende eliteløp, hvor pallplassering som regel avgjøres av målfotoavslutninger.

Gjennom alt askestøvet i frontruta kan du utskjelne nydelige designede miljøer, i utvaska blå-oransje nyanser, med en overflod av linseeffekter og saktefilmrepriser. Joda, «Split/Second» har den mest «blockbuster»-aktige estetikken jeg noensinne har sett i et spill.

Det hjelper selvfølgelig på det visuelt «rene» utseende at alle forstyrrende skjermelementer er fjernet helt, og viktig informasjon projiseres bare på bilens støtfanger.

Som en filmsimulator er da dette også helt topp. Som et bilspill, derimot, krasjer manglene til «Split/Second» i en stygg kjedekollisjon.

Greit nok at vi ikke forventer oss dybden til «Forza 3», «Need for Speed Shift» eller «Racedriver Grid», for den saks skyld. Men som en slags arkadearvtager til «Burnout»-serien skorter det på de fleste bilspillmekanismene.

Kjørekontrollene er uresponsive for å si det mildt. Og inntil du opparbeider deg litt bedre doninger i andre halvpart av spillet, oppleves alle seire mer som et resultat av flaks enn ferdighet.

Sladdinga er på sin side rett og slett bedrøvelig. Hvordan disse fartøyene noensinne passerte EU-kontroll kommer jeg aldri til å begripe. Bilene oppfører seg som Bambi på glattisen, med helt ukontrollerbare margarinklumper til hjul. Vi snakker kanskje ikke «Ridge Racer»-nivå her, men det kommer farlig nært.

Krasjing skjer også helt på måfå. Noen ganger kan du skulderbølle med autovernet i 110, mens i andre tilfeller, gjerne der du snegler deg oppover banen i konebilfart, slår du kollbøtte som et påtent rustlik med én gang noen starter «powerplays» i din umiddelbare nærhet.

Tenk derfor på «Split/Second» som en lirekassemann og apekatten hans du møter på gata. Primaten er «powerplay»-funksjonen, og den er litt morsom å se på. Kanskje kan den stå på hodet og blåse bobler med nesa samtidig, for alt jeg vet. Det er riktignok et ganske kult triks, men har du sett det én gang, har du sett det alle ganger.

I lengden blir også tonene fra lirekassa - selve bilspillmekanismene - hakket for enerverende til å holde ut, og du går videre.

Grunt, overfladisk og høykonseptuelt synes å være mantraet. Da har det dessverre lite å si at grafikken er noe av det peneste du har sett på denne siden av 2010. I bilspillenes bursdagsfest er «Split/Second» selskapsklovnen du fort glemmer.

Ble du skuffa nå? Her er da mitt forslag: Invester heller i en fem-seks filmer med fete biljaktscener. Hvis du trenger forslag, prøv «Blues Brothers», «Terminator 2», «Gone in 60 Seconds», «The Fast and the Furious» , «The Matrix Reloaded» , «Bad Boys 2», «The Island», «Death Proof», «Transformers», «Die Hard 4.0», eller «Quantum of Solace».

Prisen og mengden spilletid vil noenlunde være det samme. Underholdningsverdien innehar omtrent like stor kvalitet. Irritasjonsmomentene vil derimot være langt mindre.

Som om Michael Bay skulle laget et bilspill