WALKOVER: Anekdotiske historier blandes med avisklipp, populærkultur og utvalgt forskning i Preben Z. Møllers «Kampen om voldtekt», ifølge vår anmelder. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
WALKOVER: Anekdotiske historier blandes med avisklipp, populærkultur og utvalgt forskning i Preben Z. Møllers «Kampen om voldtekt», ifølge vår anmelder. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Som om norske feminister tjener på å stemple alle menn som voldtektsforbrytere ...

Konspiratorisk fra Preben Z. Møller.

(Dagbladet:) Preben Z. Møller er aktuell med sin tredje utgivelse. De som husker Pen søker trygg — Hvordan kvinner undertrykker menn vil gjenkjenne stilen i Kampen om voldtekt. Anekdotiske historier blandes med avisklipp, populærkultur og utvalgt forskning. Boken er muntlig i stilen, repeterende og det er lett å henge med.

Hans fortelling om voldtekt starter i 2007, da en venninne blir overfalt av en afrikansk mann, men slipper unna. Det året skjedde det mange voldtekter, og Z. Møller ble forundret over hvordan man begynte å diskutere voldtekt: «Alle var jo mot voldtekt». Hovedpoenget til Preben Z. Møller er at «det oppstår en konkurranse om hvilke typer voldtekter som skal få oppmerksomhet» i Norge. Han leser VG og Dagbladet for å underbygge påstanden om at det eksisterer et konsensus i form av at «alle menn er mulige overgripere».

Og han hevder at det ikke finnes noe ønske om å finne ut hva som kjennetegner de som voldtar. Det er direkte feil. Blant annet etterlyste aksjonen «Stopp voldtekt» i fjor mer forskning på nettopp voldtektsmannen, og i debatten har det vært et sentralt poeng nettopp at vi mangler kunnskap. 

Feiltagelsen blir alt verre av at det faktisk er en nyvinning, og langt fra den dominerende tilnærmingen i Norge, å rette fokus mot hvem voldtektsmannen - snarere enn offeret - er. I stedet for å anerkjenne dette, bruker Møller spalteplassen på å latterliggjøre fokuset på gråsoner, vennevoldtekter, kvinnesyn og holdningskampanjer (som det for øvrig finnes få av). Men hva er det han egentlig vil?

Som om norske feminister tjener på å stemple alle menn som voldtektsforbrytere ...

Z. Møller påstår og konkluderer med at organisasjoner (og enkeltpersoner) som ser på kjønnsmakt som én del av voldtektproblematikken aller helst vil holde «det norske patriarkatet på kunstig åndedrett», og at de derfor spekulerer i å stemple alle menn som muligere overgripere. Det er drøyt at mennesker som arbeider mot voldtekt blir mistenkt for å ha engasjementet som «overlevelsesstrategi» for sin egen ideologi. Den argumentasjonen er rent konspiratorisk.

Boka er gjennomgående penslet med en bråkjekk «jeg tør der andre tier i PK-Norge»-holdning. Z. Møller skisserer en verden der feminister ikke er opptatt av sosiopolitiske tiltak for å hindre voldtekt, men bruker voldtektsspørsmålet til å fremme feministisk tankegods. Z. Møller mener at å fronte holdningskampanjer, møte ungdom tidlig og bevisstgjøre ikke fungerer. Ifølge han står voldtekt nemlig ikke i noen særstilling i Norge, og tiltakene bør være de samme som mot vold og annen kriminalitet, er konklusjonen. Her er det han for alvor møter seg selv i døra, ettersom tiltakene faktisk langt på vei er de samme. Nemlig: bevisstgjøring, arbeid med ungdom og holdningskampanjer.