Kriminelt bra: Kenneth Engebretsen serverer lidenskapelige fortellinger fra et parallelt Norge. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Kriminelt bra: Kenneth Engebretsen serverer lidenskapelige fortellinger fra et parallelt Norge. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Musikkanmeldelse: Kenneth Engebretsen - «Sønn av Kjell»

Som regelrette slag fra en stressende norsk underverden

Kenneth Engebretsens debutalbum treffer deg midt i ansiktet.

Den nedlatende opplysningen «Vi bor ikke i USA!» var lenge en plagsomt fast del av det å være hiphop-fan her i landet. Hentet ut fra oppfattelsen om at rapmusikkens ofte kriminelle innhold ikke kunne relateres til her i Norges trygge velferdsrammer. Som regel ytret av borgere uten særlig kjennskap til skyggesidene som selvfølgelig preger ethvert samfunn – ikke bare storbyer i USA.

« Sønn av Kjell »

Kenneth Engebretsen

4 1 6
Fortellinger fra en parallell norsk virkelighet.

Plateselskap

Groruddalen Records

Nå om dagen hører man det sjeldnere, men i tilfellet Kenneth Engebretsen minnes vi igjen på hvor todelt samfunnet vårt faktisk er. Og igjen kommer de hoverende spørsmålstegnene.

Men som Groruddalen-rapperen selv sier på debutalbumet «Sønn av Kjell» –sluppet på tampen av 2017: Du trenger ikke å forstå, men du må respektere det. I en stadig snillere rapsamtid er det likevel ikke noe sjokk at Engebretsens kompromissløse univers kan være en utfordring for enkelte, både musikalsk og tekstmessig.

Strålende produsert av Oslo-duoen kath/hashish bærer han ikke bare hjertet på ermet, men plasserer det nærmest på knyttneven. Linje etter linje kjennes ut som regelrette slag fra en stressende underverden de fleste heldigvis har sluppet å forholde seg til, med en primitiv flow som likevel klarer å levere mer ektefølte tanker og budskap enn enhver teknisk opptatt rapstjerne.

Dette gjør blant annet at anerkjente gjester som Lars Vaular, Chirag og OnklP – landets tre potensielt beste rappere – alle havner i skyggen av hovedpersonen.

I likhet med Kenneth Engebretsen selv, er «Sønn av Kjell» en både fascinerende, genuin og til tider noe intens opplevelse. Et nostalgisk pust fra Groruddalens en gang så dominante grep om norsk hiphop, kanskje aller best eksemplifisert på «Alt har sin pris» med sin regelrette kanalisering av Tee Productions-klassikeren «Takin Ova».

Noen ting forandrer seg heldigvis aldri.