- Som revolusjonær forfatter var det Proust jeg leste mest av

Dag Solstad på sporet av den tapte quiz?

PROUST-ENTUSIAST: Dag Solstad brukte sitt årlige kåseri på Norsk Litteraturfestival til å se nærmere på Marcel Prousts forfatterskap. Foto: Steinar Buholm.
PROUST-ENTUSIAST: Dag Solstad brukte sitt årlige kåseri på Norsk Litteraturfestival til å se nærmere på Marcel Prousts forfatterskap. Foto: Steinar Buholm.Vis mer

LILLEHAMMER-NOTATER: Tradisjonen tro dukker Dag Solstad årlig opp med et såkalt kåseri på Norsk Litteraturfestival. I år var turen kommet til den franske forfatteren Marcel Proust. Mange har merket seg at Solstad holder disse kåseriene sine hver torsdag ettermiddag, bare noen få timer før den store litteraturquizen, et arrangement alle vet at Solstad setter høyt, særlig hvis laget som er oppkalt etter hans egen fødselsdato, «16.07.41», går av med seieren. I motsatt fall, og det har skjedd, er ikke entusiasmen fullt så åpenbar. Men først måtte han altså holde sitt Marcel Proust-kåseri, i en stapp full, svettende varm sportspub.

Forfatteren forklarte at Marcel Proust var en forfatter han hadde holdt på med «under rare omstendigheter», som han uttrykte det, fordi «som revolusjonær forfatter på 70-tallet var det Proust jeg leste mest av». Deretter begynte Solstad å fortelle om en av en av romanverkets skikkelser, Albertine Simonet, som den 12 år gamle fortelleren i bind fire møter og forelsker seg i, hvoretter hun dukker opp i flere andre bind, med ujevne mellomrom, helt til hun faktisk dør.

Solstad understrekte at selv om fjerde bind er prydet med et omslag der Proust figurerer som tolvåring, er det en voksen manns erindring av det påtrufne som kommer fram i boka. Solstad bekjente at han selv som guttunge hadde vært forelsket i en åtte år gammel jente, men at denne opplevelsen, dersom han skulle komme til å skrive om den, ikke «var et pedofilt minne». Nei, nei, og heller ikke hos Proust kunne man spore noe slikt.

Solstad hadde med seg seks av bindene i Gyldendals 12 binds utgave og begynte nå en frenetisk jakt på Albertine i det ene bindet etter det andre mens han fortalte hvordan hovedpersonen i «På sporet av den tapte tid» hadde fått en lapp av denne sin første kjærlighet, der det sto «Jeg liker deg veldig godt», eller noe slikt, «ja, hva skal man si, hø, hø, hø, ja, ja, ja, ja». Solstad slo fast at Proust var en snobb, en sosietetsskribent, «han minner meg litt om Arne Hestenes, faktisk, og han var ingen dårlig skribent, det må dere huske, han var den jeg etterliknet som ung journalist, mye mer enn jeg har etterliknet Proust seinere».

Etter denne hyggelige hilsenen til Dagbladets gullpenn, alias Plut, fortsatte Solstad å lete. De seks bindene ble løftet opp, bladd i, deretter lagt til side, bind sju, bind ti, mens Solstad gikk fram og tilbake på scenen og mumlet at «jeg gidder ikke komme inn på morsforholdene og bestemorsforholdene til Proust, nei, nei», før han mirakuløst fant fram til to lengre avsnitt som han leste opp, med stadig hesere og mer bristende røst, om hvordan Proust hører Albertines sovende åndedrett og skriver at «det var som om jeg eiet ikke én, men utallige ungpiker», og til slutt: «Jeg var gått om bord i Albertines drøm». Alle de 18 damene og enkelte av de sju mennene som satt på de 25 framsatte stolene, trakk ved disse ord et sukk av velvære. Solstad leste et avsnitt til, så lenge stemmen bar, og mumlet til slutt at «to lange avsnitt, det får dere være fornøyd med».