NEI TAKK: Kråkesølv har to ganger takket nei til Statoil-prisen, og fått svært hard medfart i debatten etterpå. Foto: Sigurd Fandango/Dagbladet
NEI TAKK: Kråkesølv har to ganger takket nei til Statoil-prisen, og fått svært hard medfart i debatten etterpå. Foto: Sigurd Fandango/DagbladetVis mer

Som smurt

Glem Plumbo. Lite vekker så mye raseri i musikkbransjen som når en artist sier nei til å bli fanebærer for Statoil.

Statoil er vårt. Vi eier Statoil. Det er på mange måter grunn til å være stolt av statens eget oljeselskap. Den er en del av historien om hvordan Norge klarte å få maks økonomisk gevinst ut av oljefunnene i Nordsjøen. Et politisk mesterstykke, basert på framsynte og dristige byråkrater og politikere. Norske skolebarn vokser opp med å lære at mens oljen er blitt en ulykke for befolkningen i mange andre land, har vi i Norge klart å bygge vår velstand på den. Vi har kanskje ikke Ikea eller Volvo, men vi har Statoil: symbolet på vårt høye sivilisasjonsnivå.

Statoil har med andre ord et ganske godt omdømmemessig utgangspunkt. Men slikt må pleies og stelles. Det er ikke gitt at den oppvoksende slekt for all framtid vil tenke tilbake på Jens Evensen og det norske industrieventyret offshore, og bli varme i hjerterøttene. I økende grad er Statoil blitt et politisk aktør, som gjør seg mer kontroversiell når kampen om naturressursene hardner til. Dette gjelder både innenlands, med letevirksomhet i sårbare områder, og utenlands med eierskap i oljesandprosjekter i Canada og oljeutvinning i korrupte diktaturstater som Aserbajdsjan.

Derfor har Statoil et omfattende reklamebudsjett som både produserer reklamefilmer med budskap om at selskapet er i det godes tjeneste, i tillegg til at de har et eget stipendprogram for «morgendagens helter». Ut i fra samme logikk som at oljepengene, som staten tar fra alle de ulike operatørene offshore, legger grunnlaget for vår velferd og utvikling, sørger Statoil for at våre beste menn og kvinner kan bli enda bedre innenfor utdanning, kultur og sport. Det kan de saktens ta seg råd til. Selskapet har en markedsverdi på 400 milliarder kroner. De ulike prosjektene får rundt en million i støtte - på Bylarm får en norsk artist hvert år én million kroner til å slå gjennom i utlandet.

Denne reklamekampanjen, denne historien om det gode olje-Norge, har noen få norske popartister våget å utfordre. Kråkesølv, Ungdomskulen og nå sist, Synne Øverland Knudsen, som valgte å trekke seg fra bandet Team Me på grunn av nominasjon til Statoil-prisen, har alle sammen gått ut offentlig og sagt at de ikke vil la seg sponse av Statoil. Reaksjonene i musikkbransjen har i all hovedsak vært negative. Kreativiteten i responsen begrenser seg til ulike måter å latterliggjøre standpunktene deres, der hovedingrediensen består i at de er naive, hyklerske og selvopptatte. For hva er poenget med å si nei til penger fra Statoil, når norske musikere fra før er statsstøttet fra alle kanter med penger som stammer fra oljevirksomheten? Logikken er altså at hvis du sier nei til å seile under Statoils flagg, må du også kappe forsyningslinjene fra staten, flytte ut i skogen og basere deg på selvberging.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å takke ja til Statoil-stipend. Det er en individuell vurdering som hver enkelt får gjøre ut i fra sine egne holdninger. Men at den nærmest unisone hoderistingen over Kråkesølv og de andre baserer seg på et så spinkelt resonnement, er et ganske bedrøvelig eksempel på en sløv og ensrettet norsk musikkoffentlighet. Et komisk utslag av dette så vi nylig da premissleverandøren Audun Vinger nylig tok et nokså presist oppgjør med den konforme norske musikkbransjen, hvorpå alle - med noen få unntak - umiddelbart sa seg enige.

Utviklingen i år, hvor Kråkesølv selv satte seg ned og svarte på kritikken, og hvor Statoilstipendet til kunstfeltet også er blitt gjenstand for kontroverser, peker kanskje på at noe er i ferd med å skje. Skyldes det at debatten er i ferd med å modnes? Eller skyldes det at Statoil får stadig mer oppmerksomhet for upopulære aktiviteter, som seismikkskyting i fiskeområder og lobbyvirksomhet i EU mot klassifiseringssystem på olje med høyt utslippsnivå i produksjonen? Det er uvisst. Det er uansett å håpe at personlig engasjement og kritisk tilnærming, som burde være etterspurte kvaliteter, får lov til å blomstre - også i kulturen.