OM SEKSUALITET: Jon Irving (70) har skrevet en underholdende og skremmende roman om en bifil forfatters vei gjennom livet.
Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
OM SEKSUALITET: Jon Irving (70) har skrevet en underholdende og skremmende roman om en bifil forfatters vei gjennom livet. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

- Som tenåring drømte jeg om sex med omtrent alle

John Irving (70) med roman om bifil forfatter.

På 1980-tallet bodde forfatteren John Irving (70) i New York.

Han ble virvlet direkte inn i den stormen som feide over byen da de første menneskene ble rammet av en mystisk, uforklarlig sykdom. En lidelse som hadde fryktelige resultater. Særlig de utagerende homofile miljøene ble rammet.

- Til å begynne med var veldig lite kjent. Man snakket om en form for homokreft. Frykten bredte seg. Mye overtro oppsto. Folk var redde for myggestikk og så videre. Det er klart vi ble redde. Vi bekymret oss særlig for de bekjente som var åpent homofile. Men vi hadde også venner som vi ikke visste hadde hatt homofile forbindelser før de plutselig ble syke og døde.

Irving skildrer disse tilstandene med gruoppvekkende detaljer i siste del av sin nye roman, «I en og samme person». Hovedpersonen i boka er den 70 år gamle William Abbott, som ser tilbake på sitt liv som bifil og forfatter.

- Boka er tilegnet regissøren Tony Richardson, en god venn som døde i New York i 1991. I ettertid synes disse ti åra på 1980-tallet å ha vart så lenge. Flere amerikanere døde av AIDS enn det var falne i Vietnam-krigen. Ronald Reagan var president i denne perioden. Han nevnte ikke sykdommen med ett ord. Ingen tiltak ble satt i verk. Det synes spesielt merkelig at han ikke var mer opptatt av spørsmålet. Reagan kom fra showbusiness, som alltid har vært full av lesbiske og homofile. Det kan umulig ha eksistert noen amerikansk president som personlig har kjent som mange homofile mennesker som ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Likevel var det folk i hans administrasjon som så på AIDS som Guds straffedom over homofile?
- Jeg har aldri tilgitt folk som snakket slik. En av dem, Pat Buchanan, forsøkte å bli president.

- Hva burde Reagan ha gjort?
- Det vet jeg ikke. Jeg er en romanforfatter, jeg har ikke den type løsninger. Reagan burde selvsagt aldri ha vært president i det hele tatt.

Irving forteller at han alltid åpner bøkene sine på en måte som skaper frykt og forventning hos leseren. Det har han gjort i sine mest populære bøker, som «Siderhusreglene» (1985), «En bønn for Owen Meany» (1989) eller «Siste natt i Twisted River» (2009).

- I denne nye romanen er det epidemien. Når du lytter til bekjennelsene til en 70 år gammel bifil forteller, som ser tilbake på sitt liv fra 1950-tallet og framover, vet alle hva han har foran seg. Katastrofen ligger foran ham. Men han vet det ikke ennå.

- Er dette en bevisst teknikk du bruker?
- Ikke en teknikk akkurat, men noe jeg har oppdaget etter hvert. Jeg har alltid vært opptatt av dramatikk, og denne metoden benyttes av alle de store forfatterne, fra Sofokles via Shakespeare til Ibsen. Du vet at «Antigone» ikke kommer til å ende godt. Eller «Hamlet» og «Hedda Gabler». Publikum forstår mer enn de stakkarne som opptrer på scenen. Det er rett og slett en litterær tilstand.

- Bokas hovedperson, William Abbott, eller Billy, har påfallende mange biografiske trekk felles med deg, han er 70 år, forfatter, driver med bryting?
- Han er ikke akkurat noen bryter.

- Han prøver seg i hvert fall.
- Det viktigste er alderen. Hadde han vært ung nå, ville mye vært annerledes. Min generasjon opplevde mye sterkere mistenksomhet overfor homofile.

- Identifiserer du deg med den seksuelle forvirringen han opplever som 12-13-åring?

- Absolutt. Jeg tror svært mange har opplevd oppvåkningen i puberteten på samme måte. I den tida er fantasien svært levende. Jeg tror jeg kunne forestille meg å ha sex med omtrent alle, mødrene til kameratene mine, jevnaldrende jenter, eldre gutter jeg møtte i bryteringen. Mange av mine bøker starter med denne interessante tilstanden, da man er på terskelen til å bli voksen. De fleste får selvsagt ikke realisert alt de drømmer om. Og mange ønsker ikke å minnes fordi det vekker ubehag.

- Hos deg også?
- Nei, nei. Som forfatter er det min jobb å huske hva som betydde noe i forskjellige deler av livet. Slik sett har jeg vært heldig. Jeg ble far til to gutter da jeg var i tjueåra. Min tredje sønn begynte på universitetet da jeg var 68. Det betyr at jeg har hatt barn og ungdom i huset i hele denne perioden. Ingenting er bedre for hukommelsen enn å leve med barn. Du observerer dem, hva de ler av, hva de blir oppbrakt over, hvordan bagateller blir blåst opp til noe veldig alvorlig. Erindringer dukker opp på løpende bånd. Voksne som ikke får barn, har lett for å stivne.

«I en og samme person» er - som John Irvings romaner flest - en virvelstorm av en fortelling, fylt med merkverdige personer, pussige tilbøyligheter, overdrivelser, humor og begjær. Men den er mer behersket en de villeste historiene hans, selv nevner han den nye boka som en av sine «fire politiske romaner», med «seksuell intoleranse» som et hovedtema.

- Den tar stilling i en kamp og legger fram argumenter. Seksuell intoleranse er et tema har jeg vært inne på før. Det er tatt ut i det ekstreme i «Garps bok». Her er det mindre satirisk utført.

- Som bifil er Billy på en måte den ultimate outsider? Du skildrer stadig slike typer, mens mye amerikansk samtidslitteratur går motsatt vei og skildrer insidere som føler seg utilpass med det normale?
- Jeg har aldri vært trendy. Å skildre outsidere var gått av moten allerede før jeg debuterte. Det som interesserer meg, er ikke nødvendigvis det som interesserer det litterære akademiet. Mine litterære forbilder er de store romanforfatterne på 1900-tallet, folk som var døde lenge før jeg ble født; Charles Dickens, Thomas Hardy, Herman Melville, Gustave Flaubert. Jeg skriver alltid slutten først og har plot'et klart for meg. Kritikerne er ofte ikke interessert i plot, snarere tvert imot.

Billy er et barn av sin tid. Han er heldig nok til å komme ut av tenårenes kaos med stor grad av selvtillit. Noe fast forhold er han derimot ikke interessert i. I dag er flere i hans situasjon opptatt av å finne et varig forhold.

- Legningen hans gjør at ingen stoler på ham, ikke engang hans homofile venner. Han er på mange måter helt alene. Jeg skildrer ofte folk i yttergrenser. Garps mor har sex bare én gang i livet. Dr. Larch i «Siderhusreglene» har aldri sex i det hele tatt. Billy er bedre stilt. Jeg må si at jeg heller kunne tenke meg å ha sex med både menn og kvinner enn å unnvære sex livet igjennom. Men det er interessant at et emne som er såpass privat og individuelt som seksuell identitet fortsatt er så omstridt. Den seksuelle intoleransen er nesten større enn fordommene mot raser og religion. De verste er de som reagerer med å kreve at alt de synes er ufyselig, fra abort til avikende seksualitet, skal forbys. Men det er jo et håpløst prosjekt i lengden.

- Hvorfor er det slik? Blir folk redde for seg selv i møte med seksuelle minoriteter?
- Mennesker har lett for å lukke sine holdninger inn i fastlåste bokser. Mennesker skal være slik og slik. Mine personer har ofte følelsen av å være annerledes enn andre. De bryter seg ut av disse boksene, akkurat som Ibsens figurer ofte gjør. Men det er ikke lett, noe både Nora og Hedda Gabler er eksempler på.

- Ibsen dukker stadig opp i boka. Det gjør også en tømmerhogger med det ibsenske navnet Borkman?
- De fleste nordmenn jeg har møtt, var slike skogsmenn. Tøffe karer, full av kyndighet, som hadde forlatt hjemmene sine i Norge. De holdt seg ofte for seg selv. Borkman er for øvrig også en slags skiskytter, allerede på 1950-tallet. Han går på hjortejakt med ski og gevær. På ski kunne de ta igjen dyr som strevde i snøen. Folk likte ikke helt dette, de syntes det var å jukse.

John Irving kommer ikke til å gå tørr med det første. Han har handlingen til minst tre, fire romaner surrende omkring i hodet.

- Slik har det heldigvis alltid vært. Jeg tenker på disse prosjektene som vogner på en togstasjon, som bare venter på å bli koblet på lokomotivet. «I en og samme person» har jeg gått svanger med i en ti års periode. De sentrale figurene og handlingen har brukt tid på å modne seg.

- Din yngste sønn er homofil. Har det hatt betydning for romanen?
- Jeg visste hvordan det lå an da jeg begynte å skrive boka for tre år siden. Jeg er meget stolt av ham. Det har ikke hatt noen direkte betydning for handlingen, men jeg har hatt ham i tankene underveis, akkurat som jeg tenkte på mine to første sønner da jeg skrev «Garps bok». Jeg har forestilt meg ham som den ideelle leser.

- Har han lest boka?
- Absolutt. Den er faktisk favorittboka hans.