MOT IS: Norske soldater fra Telemarksbataljonen på jobb i Faryab-provinsen i Afghanistan. Nå skal norske styrker settes inn i Syria i krigen mot IS. Foto: Jacques Hvistendahl
MOT IS: Norske soldater fra Telemarksbataljonen på jobb i Faryab-provinsen i Afghanistan. Nå skal norske styrker settes inn i Syria i krigen mot IS. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Som tidligere går vi i krigen uten politisk debatt eller noen tydelig plan

Norske styrker skal operere inne i Syria. Krigsnasjonen Norge.

Kommentar

La en ting være sagt først: Det er selvsagt akseptabelt å bekjempe terroristene i den Islamske Staten (IS) med militære midler. IS forener en ekstrem islamisme med bøddelens og terrorismens metoder. I det såkalte kalifatet myrdes fiender og vantro med metoder som nærmer seg et industrielt grep. I Europa praktiseres terrorangrep mot sivile mål og vanlige mennesker. Dialog eller vestlig diplomati har ingen mulighet overfor fanatikere som tror blod er veien til seier. Selvmordsbomberne, og deres herrer, kjenner verken fredens eller kompromissenes muligheter. Samtidig må dette også sies: Krig er en metode, ikke et mål. Vesten er ikke garantert seier fordi våpnene er kraftigere og smartere. Moderne kriger har vist seg å skape politisk kaos og store lidelser, ikke demokrati, fred og velstand.

Når våre politikere griper til våpen vil de gjerne skape et inntrykk av handlekraft og konsekvens. De bygger bru mellom ord og vilje. Samtidig er krig lik all annen politikk: Hvis du ikke er strategisk, langsiktig og har klare mål, vil de store ordene visne i munnen. Bli til aske. Etter vår erfaring fra krigene i Afghanistan og Libya, skulle man tro politikerne hadde skjønt det. Det er femten år siden de første norske styrkene dro til Afghanistan for å delta i operasjonen med det misvisende navnet «Enduring Freedom». Vi står fremdeles med styrker i landet fordi «sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er svært vanskelig», for å bruke regjeringens egne, nokså polerte, ord. I Libya fikk vårt flyvåpen skamros av selveste Barack Obama. Norge bombet best. I dag er Libya en stat i full oppløsning der IS har betydelig framgang. En FN-rapport fra februar i år dokumenterer flere tusen tilfeller av offentlige likvideringer, tortur og vilkårlige fengslinger i det lovløse Libya. Noen gransking av Norges vei inn i Libya-krigen, og effekten av den, vil flertallet på Stortinget likevel ikke ha. De stemte nei og velger heller strutsens metode.

Les også: Hykleri, hyklera - Vi har ikke noe ansvar, og det er derfor ingenting å granske.

Stortinget hadde knapt forkastet Libya-granskingen før regjeringen innbød til en ny krig. Etter et hemmelig møte i Stortinget kunne statsminister Erna Solberg erklære at Norge trapper opp krigen mot IS, og at regjeringen åpner for at norske soldater kan slåss inne i Syria. Bidraget er på 60 personer, herunder et betydelig antall fra spesialstyrkene og etterretningstjenesten. Disse skal bidra med trening, rådgivning og operativ støtte til lokale syriske grupper som slåss mot IS. Samtidig skal norske styrker ikke involveres i kamper mot Assad-regimet. Det betyr linedans i verdens mest brutale og kaotiske krigsteater.

Norges krig i Syria starter med samme uferdige utgangspunkt som de foregående fremmedkrigene. Det politiske fundamentet er svakt, det folkerettslige grunnlaget tvilsomt, de militære oppgavene uklare og farlige, og de langsiktige, politiske målene er fraværende.

Luftkrigen mot Libya ble bestemt etter at partilederne var konsultert ved hjelp av tekstmeldinger. Nå ble krigen banket i et hemmelig møte i Stortinget, der bare SV og Sp reserverte seg. Fremdeles er det slik at det viktigste vedtaket en politiker kan gjøre - å sende unge mennesker ut i krig - ikke kan debatteres offentlig fra Stortingets talerstol. Og slik fortsetter det. De norske krigsbidragene omgis med betydelig hemmelighold og kontrollert medieinnsyn. Det blir fredeligere slik, i hvert fall her hjemme.

Den norske operasjonen i Syria vil ha en folkerettslig status som er svak og omstridt. Selv Utenriksdepartementets rettsavdeling vedgår det. Samtidig er det snakk om en klassisk, politisk kuvending. I et intervju med Dagbladet i september 2014 advarte Erna Solberg mot militære NATO-bidrag i kampen mot IS. Noen uker seinere gjentok utenriksminister Børge Brende at det norske bidraget vil stoppe ved grensa til Irak fordi «det foreligger en forespørsel fra den folkevalgte regjeringen».

Les også: - Norge sier nei til jagerfly i Syria.

Aftenposten hevder avisa har sikre kilder på at spesialstyrkene ikke ønsket seg Syria-oppdraget. Det er forståelig. Å trene syriske soldater som skal bekjempe IS, men ikke Assad, er en nesten umulig formel. Ikke minst er Syria et sted der militære grupper raskt skifter lojalitet og allierte. Framfor alt er det snakk om en konflikt der alle parter begår grove brudd både på menneskerettighetene og krigens lover. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sier til Aftenposten at vi må venne oss til at Norge kan komme til å bekjempe grupper i morgen som vi i dag trener og utstyrer med våpen. Og han legger til at alt i Midtøsten handler om å «velge mer eller mindre dårligere løsninger».

Hvorfor skal Norge involvere seg i dette? Fordi det finnes et svar politikerne hater å framføre. De mener det er i Norges interesse å bistå USA og NATO. Vi må vise oss verdige til å støttes den dagen vi selv er truet av en fiende. Da blir heller ikke krigens mål så viktig.