MOT JULEHYSTERI: Vetle Lid Larsen skriver selvbiografisk om en ung mann som stikker fra jula i Norge. - I Norge har handelsstandens hysteri ødelagt mye, sier han. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
MOT JULEHYSTERI: Vetle Lid Larsen skriver selvbiografisk om en ung mann som stikker fra jula i Norge. - I Norge har handelsstandens hysteri ødelagt mye, sier han. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

- Som ung var det pinlig å ha «biff stroganoff» på julaften når alle hadde frittgående sauer

Så kuppet forfatter Vetle Lid Larssen jula. 

(Dagbladet): - Forholdet til våre foreldrene er komplisert for de fleste. Vi strever, men vi elsker dem. I jula skal man tilbringe tid sammen og da kommer mye opp igjen. 63 år etter du flyttet hjemmefra, skal du hjem til mor. Det skjer nok mange interessante ting i de tusen hjem i disse dager, sier forfatter Vetle Lid Larssen.

Han fikk i fjor mye oppmerksomhet for boka «Hvordan elske en far - og overleve», skriver jevnlig i Aftenposten og er nå en av bidragsyterne i juleheftet «Juleroser», redigert av skuespiller Herborg Kråkevik. Her skriver Larssen om en ung mann som rømmer landet fordi han er lei familiens juletradisjoner. Han er lei av å juge til vennene om å ha spist kortreist julemat, mens sannheten er at familien spiser «biff stroganoff» på julaften. En jul stikker han av fra feiringa med slekta, og drar til Italia.

- Ja, det er selvbiografisk. Som ung var det pinlig å ha «biff stroganoff» på julaften når alle hadde frittgående sauer. Men da broren min og jeg ble store nok, i 12-13 års alderen, kuppet vi julaften og fra da av ble det pinnekjøtt, forteller Larssen.

Trangen til å dra utenlands er også selvopplevd.

- Jeg har forsøkt å slippe unna jula, og feiret i utlandet. I Norge har handelsstandens hysteri ødelagt mye. Det er deilig å komme til for eksempel Nice, og slippe å se et nissetryne hver halvannen meter. Men etter noen dager vil man bare tilbake. Det er som et slags jule-gen og en lengsel i oss alle. Selv om du er på månen, vil du hjem til mor i jula, sier han.

Dårlig samvittighet i jula

I romandebuten sin fra 1990, «2.», tar han et oppgjør med 68-generasjonens forhold til barna sine. Han forteller at han har jobbet lenge med å komme over flere holdninger han fikk innprentet i barndommen.

- Jeg vokste opp i et kunstnerhjem der vi hadde mye dårlig samvittighet for at vi hadde det så bra. Det har tatt meg et helt liv å kunne pakke opp gavene med god samvittighet, og ikke bare tenke på de fattige og ulykkelige, røper han.

- Det var en merkelig moralisme. Nå tenker jeg at vi heller bør være glade for at vi har det så bra og motta gaver med god samvittighet. Julen handler like mye om å gi som å få, sier han, men legger til:

- Så er det samtidig selvfølgelig helt nødvendig å løfte blikket mot en dramatisk verdenssituasjon og mennesker på flukt og nød.

Tradisjoner

Sentrumskafeen i Oslo spiller rolig julemusikk i bakgrunnen, mens Larssen snakker fort og entusiastisk, for juletradisjoner engasjerer ham. 56-åringen mener at juletradisjonen er en viktig del av samfunnet. Han protesterer heftig på nyhetene om at flere skoler har sensurert de norske julesangene.

- Den barnslige iveren etter å slette våre tusenårige tradisjonener, er en politisk korrekthet som er totalt misforstått. Julesangene er en historisk og kulturell skatt, tordner han, mens julehandlerne stresser forbi utenfor vinduene.

- Jula skaper et etterlengtet fellesskap mellom mennesker, den gir et blikk utover og vekk fra oss selv, og er et bindeledd bakover i tid. Det er kjempeviktig! Jula gir kontinuitet. Det er tradisjonens fantastiske magi. Det blir patetisk når man skal fjerne dette, ofte på grunn av en misforstått hensyntagen til andre.

Nyttårsønsker

For Larssen var én av tradisjonene som liten gutt å løpe mellom Nationaltheatret, der faren jobbet, og Teatercafeen på andre siden av gata. Han ferdes fortsatt mye i det samme området, forteller han etter at han noe motvillig må posere foran et knippe juletrær utenfor Nationaltheatret.

- Jeg var ikke så opptatt av hva faren min gjorde. Foreldrenes ytre status er uinteressant for et barn, man er bare opptatt av om man blir elsket, sier han.

Selv føler han at han ikke har fått vært nok til stede for sin egen datter i året som gikk, og har som ambisjon å være mer sammen med henne til neste år.

- Hvert år gjør man opp status. Man skal rette på alt som har vært galt og vanskelig i året som har gått. Jeg får sett datteren min altfor lite, og vil se henne mer. Hun betyr mye for meg.

Neste år ønsker han også å lese mer, blant annet boka til hans tante, Trude Drevland. Den tidligere Bergens-ordføreren ble rett før jul frikjent for korrupsjonstiltalen mot seg, og ga nylig ut boka «Litt privat».

- Den ligger på topp i bunken. Trude har nok hatt en svært tøff tid. Men hun er en fighter. Hun har dessuten alltid blikk for dem som er mindre enn seg. «Hel ved» er nok det uttrykket som beskriver henne best.