Som vind i håret

Storslått og gripende fra mesterregissøren.

FILM: I animasjonsfilmen «Ratatouille», som gikk på norske kinoer i fjor, blir vi kjent med restaurantkritikeren Ego, en høyreist, grå snobb, med en av filmhistoriens stiveste overlepper. I filmens avslutningsscene har Ego kvesset pennen i ukevis. Han fråder om munnen og lengter etter å gi restauranten han befinner seg i nådestøtet. Ratatoullien han får servert gjør likevel noe med den trøtte kritikeren. Den bringer ham fordums minner fra mors kjøkken og barndommen. Den kjølige fysaken smelter som snø i varmt vårvær.

«Nausicaä - Prinsessen fra Vindens Dal» er som en gedigen ratatouille. Historien som forteller er så rikholdig på detaljer, så full av snodige vesener og så storslagent fortalt, at du skal være bra emosjonelt avstumpet hvis du ikke faller for den.

Hjerte av gull

Handlingen utspiller seg tusen år etter «De sju dagene med brann». Verden slik vi kjenner den er blitt redusert til et radioaktivt ingenmannsland, der enorme, muterte insekter rår. Det finnes likevel en håndfull utposter der mennesker fremdeles lever i harmoni med hverandre og naturen. Vi følger krigerprinsessen Nausicaä, en tenåringsjente med hjerte av gull og nærmest overmenneskelig mot. Både hun og historien som fortelles synes å ha vært en inspirasjonskilde til «Final Fantasy»-serien, en av Japans mest anerkjente og lengstlevende spillserier.

Tydelig budskap

«Nausicaä - Prinsessen fra Vindens Dal» fra 1985 er en av Hayao Miyazakis første langfilmer, men allerede her er signaturen hans tydelig, der karakterberikende detaljer blandes med maleriske landskapsmotiver og filmatiske virkemidler som lange tagninger. Filmen er påkostet og gjennomtenkt, og inneholder en egen mytologi og filosofi. Igjen - som i Miyakis andre filmer - er det Joe Hisaishis som står for musikken, og hans komposisjoner gir historien ekstra dimensjoner. Men det er først og fremst Miyazakis evne til å gjøre sine tegnede karakterer levende, som gjør filmene hans så unike.

Det er tydelig at filmen er en kritikk av skakkjørt industrialisering og militær opprustning, men det politiske budskapet føles aldri påtvunget. Når sant skal sies, er det vel også et budskap som det er vanskelig å si seg uenig i.

Som vind i håret