Som whisky og vann

Whisky og vann kan som kjent blandes, men smaker best hver for seg, uansett hva enkelte måtte hevde. Onsdag kveld ble Diana Kralls røykfylte nattklubbrøst blandet med Sissel Kyrkjebøs solglitrende fjellbekk av en stemme.

Felles management i USA har ført de to damene sammen, og om det var mer enn to oktaver og ulike snitt i dressene som skilte kortsvarthårede Sissel og langlyshårede Diana, fant de hverandre i munter søsterlighet foran to begeistrede, ullteppesvøpte hus i den råkalde Nattjazz-hallen på Nordnes, der Dækkes Skipsverft en gang bygde store båter.

I den første konserten inspirerte de endog hallens residerende svarttrostpar til å kvitre frenetisk med, etter at den ene fuglen hadde sendt en ladning rett ned på Steinway-tangentene mindre enn en halv oktav fra Dag Arnesens forskrekkede pianofingrer. Sammen med kraftig regntromming på bølgeblikktaket, bidro det unektelig til seansens preg av å være noe utenom det Nattjazz-vanlige.

Disney

Men hvorfor ikke? Om Sissel Kyrkjebøs tindrende, rett-på-beatet-foredrag er blottet for den dimensjonen som heter livets og kjærlighetens nattsider, og til tider gjør hennes sang Julie Andrews/Disney-aktig, var det en minneverdig skjønnhetsopplevelse å høre henne synge Griegs «Våren» i Dag Arnesens susende arrangement. Heldigvis lot hun seg aldri friste til krampaktig «jazzing» på noe tidspunkt, men gjorde det hun kan så godt, og nerven i konsertene ble så visst dirrende nok når Diana Krall, med stemmen ekstra sandpapir-ru av en plagsom forkjølelse, gjorde en ultralangsom «I've Got You Under My Skin» til eget virtuost pianokomp, suverent fargelagt av trioen hennes, det utrolige Bergen Big Band og en sitrende god strykerseksjon. Glem millionsalg og bransjehype, Krall er en stor jazzartist, både som sanger i konstant lek med beatet og som pianist i Nat «King» Cole-skolen, og viste seg også som en leken crooner i de mer lettbeinte låtene hun gjorde sammen med Sissel i en annenhver-linje-utveksling. Men igjen ble kontrasten påtakelig, som i en dobbeltbunnet «My Heart Belongs To Daddy», der Kyrkjebø sang om en snill pappa, Krall om noe som må ha vært en hallik eller i det minste en svært dominerende farsfigur.

Mer tæl

Med litt mer tæl og løssluppenhet, naturlig nok, ble konsert nummer to et hakk bedre enn den første. Men begge inneholdt masse musikalske gleder, som Olav Dales nydelige klarinettsolo i «Summertime» og Peter Asplunds forrykende trompetkor i Dizzy Gillespies «Tanga». Moro var det også å høre at Diana Krall har funnet en ny fin gitarist, Dan Faehnle, som erstatter for fenomenale Russell Malone i trioen, og damenes gospel-inderlige duettversjoner av «Amazing Grace» ble til sist en slags bekreftelse på at spilleglede, gjensidig respekt og profesjonalitet kan forene to verdener uten at resultatet blir pinlig. Den danske ringreven Ole Kock Hansen, med tonnevis av erfaring fra blant annet Danmark Radios berømte Big Band, holdt messing og strenger forbilledlig sammen, og så ut som om han koste seg når BBB ræppet friskt mot Sissel i «Prins Igor», en noe spesiell versjon av gamle «Stranger In Paradise». Jo, det ordnet seg i Bergen, og dømt etter skulderklapp, gjensidig applaudering og utveksling av bjørneklemmer både på prøver og konserter, skal vi ikke se bort fra at Sissel Kyrkjebø og Diana Krall kan komme til å møtes på scenen igjen til mer hjertelig musisering. Og gjør de det ikke, er jeg jaggu glad for at jeg fikk det med meg da det skjedde.

<B>SKJØNNHETEN OG JAZZ-UDYRET:</B> Nattlubbstemmen Diana Krall og fjellbekken Sissel Kyrkjebø sto på samme scene under nattjazzen på onsdag.