Some Things Never Change

Tramp på en smurf het det før. Tramp på en Supertramp bør det hete heretter.

For makan til vissen og hjelpeløs comebackplate kan jeg nesten ikke huske å ha hørt.

Supertramp og folka rundt dem later til å ha glemt hva som skjedde da bandet ble tvunget til å legge inn årene på slutten av 80-tallet. Roger Hodgson, mannen som sammen med Rick Davies skrev bandets låter, sluttet, og med ett begynte gruppa å lage noen helt katastrofalt dårlige plater. «Brother Where You Bound» (1985) og «Free As a Bird» (1987) var begge totalt blottet for den sprudlende sjarmen og de fortryllende melodiene som gjorde Supertramp til en av 70-tallets mest populære popgrupper.

Med comebacket fortsetter Supertramp å tilsmusse sitt eget gode navn og rykte. «Some Things Never Change» er et tafatt, uinspirert, melodifattig og på mange måter hjelpeløst forsøk på å gjenskape noe som en gang var. Rick Davies' talent for spretten og forfriskende popmusikk ser ut til å ha tørket inn til fordel for livstrøtt og nitrist voksenpop som denne anmelderen har problemer med å forstå at noen i det hele tatt kan ha glede av.

Bedre blir det ikke i de to låtene Davies lar «sitt nye funn», Mark Hart (eks-Crowded House), låne mikrofonen. Puddingen Hart når Roger Hodgson nesten til anklene, men bare nesten...

Slik det høres ut på denne plata kan vi bare prise oss lykkelige over at Supertramp ikke stopper opp i Norge på sin nye turné, akkurat nå er det en veldig god trøst.