Sommel i forvaltningen

Debatten om privatisering må ses i sammenheng med kritikken rettet mot offentlig virksomhet, inkludert forvaltningen, for ikke å være effektiv nok.

Det pågår en debatt om privatisering. Debatten må ses i sammenheng med kritikken rettet mot offentlig virksomhet - inkludert forvaltningen - for ikke å være effektiv nok. Ofte kan man lese i dagspressen om sommel eller ineffektivitet på dette området. Aftenposten Aften omtalte en slik sak 10. august i år. Det heter: «Sendte byggesøknad i 1997, venter på svar.» Søknaden gjaldt oppsetting av en carport. Selv etter gjentatte purringer fikk ikke søkeren svar. Trolig har svært mange - kanskje de fleste - opplevd tilfeller av sendrektighet i den offentlige saksbehandlingen. Slike personlige erfaringer gjør det ikke mulig å danne seg et totalbilde av situasjonen.

Klageorganer har et bedre grunnlag for å bedømme forholdene. Som eksempel kan nevnes helse- og sosialombudet i Oslo. Det fremgår av årsmeldingen fra ombudet - Helge Hjort - at den største kategori klager i 1999 var klager over sen saksbehandling. Kategorien «rot og sommel» omfattet 95 klager. Årsmeldingen sier ikke noe om utfallet av de forskjellige klagetyper, men det opplyses at mange førte til et positivt resultat for klageren.

Det virker som helse- og sosialombudet har følt behov for å supplere årsmeldingen. I en artikkel i tidsskriftet Kritisk Juss nr. 1-2 i år gir han eksempler på avskrekkende sommel og liten effektivitet på det forvaltningsområdet hvor han er klageinstans. Han skriver som en konklusjon:

«At vår offentlige forvaltning skal arbeide raskt og effektivt, er opphøyet til et selvstendig rettssikkerhetskrav. Da er det kan hende paradoksalt at få lovregler brytes mer konsekvent enn forvaltningslovens effektivitetsregler. Vi har her antagelig med landets mest forherdete vanelovbryter å gjøre: forvaltningen selv. Men mens alle vi andre kan risikere både straff og annet ansvar dersom vi ikke følger norsk lov, er den vanelovbryteren som her er beskrevet, nesten bombesikker på at han aldri får svi for sine lovbrudd. Så han fortsetter å bryte lov.»

Erfaringene til Stortingets ombudsmann for forvaltningen er heller ikke gode. En skriftlig henvendelse fra min side til sivilombudsmannen, Arne Fliflet, med anmodning om å ta et initiativ for å bedre på forholdene, fikk til svar at sendrektighet i forvaltningen er et stadig problem. Det heter at «fremdrift, svar på henvendelser, aktiv oppfølging i sakene, er noe jeg og mine medarbeidere hver dag minner forvaltningen og dens tjenestemenn om betydningen av».

Sivilombudsmannen understreker betydningen av at etatsledere gjør noe med forholdet, fordi det er et lederansvar at sakene behandles og avgjøres raskt. Hva sier så den sentrale loven på området - forvaltningsloven - om tempoet i den offentlige saksbehandling? Det heter i lovens '11 a at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold. I saker som gjelder enkeltvedtak skal det gis et foreløpig svar dersom henvendelsen ikke kan besvares innen en måned. Det er klart - og har lenge vært det - at det i praksis er mange og ofte store avvik fra disse krav. I sin lærebok i forvaltningsrett drøfter Torstein Eckhoff og Eivind Smith den mangelfulle etterlevelsen av forvaltningsloven, både av ' 11 a og av andre paragrafer i loven. De gjengir noen resultater av forskningen på området som stemmer bra med det bildet som helse- og sosialombudet og sivilombudsmannen tegner.

Forfatterne drøfter også noen reformspørsmål. De foreslår bl.a. en forenklet saksbehandling på noen områder for å gjøre arbeidet for forvaltningen mindre tyngende. Selv om en langvarig saksbehandling ofte beror på sommel og sendrektighet, vil også et sterkt arbeidspress kunne forklare at det tar urimelig lang tid å treffe en avgjørelse. På bakgrunn av den betydningen som en god og effektiv saksbehandling har for rettssikkerheten i samfunnet, er det grunn til å vie spørsmålet om reformer med sikte på å bedre forholdene større oppmerksomhet enn hittil.

Det er alt foreslått at det blir opprettet offentlige servicekontorer, hvor folk kan henvende seg dersom de har problemer i forhold til offentlig virksomhet. Noen slike kontorer er opprettet i enkelte kommuner på prøvebasis, og erfaringen tyder på at det er et klart behov for denne form for offentlig service. Det er grunn til å tro at det vil bli opprettet slike kontorer i en rekke kommuner i årene fremover, bl.a. i alle kommuner i Akershus fylke. (LO-Aktuelt nr. 15, 2000.)

Regjeringen har vært opptatt av en fornyelse og forbedring av den offentlige sektor. Statsråd Jørgen Kosmo i Arbeids- og administrasjonsdepartementet har vært regjeringens talsmann i saken. Han har i en lang rekke foredrag og intervjuer påpekt behovet for en bedre og mer effektiv offentlig sektor. Som ledd i dette arbeidet er det bl.a. blitt foreslått en bedre lederopplæring, og et departementalt utvalg har fått som mandat å utrede hvordan den offentlige forvaltning kan forbedres. Selv om erfaringene burde vise at reformplanene har mye for seg, har reaksjonene hos enkelte, blant annet fra LO-hold, vært negative, se Aftenposten 8. juli i år. Hos organisasjonen Akademikerne er det ifølge avisen en positiv innstilling. Den daværende lederen for organisasjonen, An-Magritt Aanonsen, kaller Kosmos utspill prisverdig og nødvendig og lover å bidra konstruktivt i prosessen.

Politiets og påtalemyndighetens virksomhet faller i det vesentlige utenfor forvaltningslovens område, men dette er likevel en meget viktig del av den offentlige virksomhet. Her gjør hensynet til rettssikkerheten seg særlig sterkt gjeldende. Det viser seg at tempoet i saksbehandlingen på disse områder ofte er dårlig. Selv om det gjøres en del for å bedre på forholdene, svikter det ganske ofte i praksis. Det ble for eksempel nylig påvist at etterforskningen i to drapssaker hadde ligget nede i årevis, og man fikk inntrykk av at vedkommende statsadvokat hadde «glemt» sakene (Dagbladet 11. november). Noen foreldelse av sakene hadde likevel ikke skjedd. Det var derimot forholdet i fire utuktssaker - hvorav noen gjaldt incest. Dette gjør Aftenposten rede for i reportasjer 7. og 8. november. I samtlige fire saker var en underordnet påtalemyndighets beslutning om å henlegge sakene blitt påklaget til overordnet påtalemyndighet, men på grunn av sommel kom ikke klagene til behandling før den tre måneders frist som gjelder etter straffeprosesslovens ' 75 i slike tilfeller, var ute. Etter det rådende syn kunne da klagen ikke behandles. Dette vakte sterkt negative reaksjoner, og både lederen av Stortingets justiskomité, Kristin Krohn Devold, og justisminister Hanne Harlem har gitt uttrykk for at det er grunnlag for å endre loven, slik at sommel hos saksbehandlerne ikke fører til rettstap for klagere. En slik lovendring, sammen med andre lovendringer som tar sikte på å øke tempoet i straffesaksbehandlingen, vil trolig bli gjennomført om ikke så lenge.

Et nytt tilfelle av sommel i behandlingen av en straffesak ble omtalt i dagspressen i november i år. Saken gjaldt en 14-årig pike som ble utsatt for et grovt seksuelt overgrep fra en 28 år gammel mann. Først etter fire år kommer saken for retten, og den lange ventetiden har vært en stor påkjenning for fornærmede. Riksadvokat Tor-Aksel Busch har reagert på den sene saksbehandlingen og bedt om en redegjørelse fra de ansvarlige myndigheter. Han uttaler at saken illustrerer det problem som den langsomme saksbehandlingen kan være i strafferettspleien.

Selv om det er positivt at det er nedsatt et interdepartementalt utvalg for å utrede hvordan den offentlige forvaltning og annen offentlig virksomhet kan forbedres og fornyes, er det trolig behov for en mer omfattende og grundig utredning enn et slikt utvalg kan gi. Man trenger et utvalg rekruttert fra flere fagområder i og utenfor den offentlige administrasjon. Det kan også være behov for ny forskning på områder, hvor vi i dag vet lite om tempoet og kvaliteten i saksbehandlingen.