Sommer, svindlere og plastkort

Skrekkhistoriene florerer om kjeltringer som rapper betalingskort og siden tømmer kontoen i ekspressfart. Hvor trygt er det egentlig å benytte plastkort på sommerens ferietur?

Nordmenn er på få år blitt storbrukere av plastkort. Det totale kortmarkedet i Norge inneholder 6,1 millioner kort. Av disse er 2,9 millioner definert som internasjonale betalingskort, det vil si kort utstedt av eller i samarbeid med American Express, Diners, Europay og Visa. Fersk statistikk fra Norges Bank dokumenterer utviklingen: I fjor foretok vi 275 millioner betalingstransaksjoner og 104 millioner minibankuttak med betalingskortene våre. Dette gjør plastkortet til det mest brukte betalingsmiddelet vi har, med en andel på 43 prosent av alle transaksjonene.

Kortbruken vokser i ekspresstempo. I 1997 brukte vi betalingskortene våre hele 39 prosent mer enn i 1996. Nordmenn er på andreplass i Europa når det gjelder kortbruk, og ingenting tyder på at veksten stopper opp. Derfor er det mer påkrevet enn noen gang at kortselskapene gjør jobben med å gjøre sikkerheten for kortbrukerne maksimal.

I over 40 år har mennesker gjort opp for seg med betalingskort, men fortsatt er det de som sverger til kontanter og reisesjekker når feriepenger og lønns-økning i disse tider omsettes i avkobling. De stoler ikke på plastkortene. De er skeptiske til hva som kan ramme dem av økonomiske ulykker hvis kortet stjeles eller forsvinner, og de ser for seg hva snuskete bartendere, uhederlige hovmestere og fingernemme lommetyver på den andre siden av kloden kan påføre dem av forvokste regninger. Her hjemme også for den saks skyld.

Scenebildet surrer i bakhodet: På en trivelig restaurant har du inntatt en bedre middag og nippet til deilig vin, - mens den betrodde servitøren på bakrommet har sikret seg en pen bunke kopier av kortet ditt for senere utfylling og falsk signering. Sjokket møter deg først på høsten når restauranten ikke bare representerer én middagsregning, men syv.

Skepsisen er for så vidt forståelig, for i media kan vi lese om hvordan kortselskapene tilsynelatende kommer til kort i kampen mot hardt arbeidende svindlere. Et av de store kortselskapene meldte nylig at det bare i Europa svindles for to millioner kroner - hver eneste dag. Her i Norge får American Express årlig rundt 100 henvendelser om bedragerisaker der kjeltringer har forsøkt å handle på andres kort. Svindelen anses som et stadig økende problem, og nettopp mistede og stjålne kort er utgangspunkt for en stor del av denne svindelen. I etterkant av årets sommerferie overrasker det oss derfor ikke hvis vi får en ny topp med meldinger om bedragerisaker.

Aktørene i kortmarkedet er nå i ferd med å utvikle nye kort med innebygget datachip, som det i dag ikke er mulig å kopiere. Svindlerne jobber hardt, og vi vil trolig oppdage at heller ikke denne nye generasjonen betalingskort vil være en endelig seier over svindlerne. Men det vil utvilsomt være et skritt i retning av å gjøre betalingskortene enda sikrere.

Med slike fakta på bordet, er det kanskje ikke så rart at noen betalingskortskeptikere stiller seg spørsmålet: Hvor trygg er man egentlig som korteier? Kan du for eksempel risikere å bli krevet for 100000 kroner av kortselskapet ditt etter at tyven, som snappet betalingskortet ditt på en restaurant i Italia, unnet seg de fleste luksusgoder han kom over?

Vær oppmerksom på følgende: Som korteier, uansett hvilket kortselskap du er knyttet til, er du svært godt beskyttet. Både Forbrukerombudet og Bankklagenemnda (som tar seg av eventuelle tvister mellom banker og kunder) - og kortselskapene selv - sørger for at kort-innehaverens ansvar i utgangspunktet fremstår som beskjedent. Men ditt ansvar som korteier er likevel absolutt til stede, og det er viktig at du kjenner innholdet i kontobestemmelsene.

Vi kan ta noen eksempler: Hvis du en kveld oppdager at kortet har forsvunnet under formiddagens handletur, og så straks melder fra og sperrer kortet, er du trygg. Du vil ikke bli stilt til ansvar for en eneste krone. Det blir American Express' og våre konkurrenters oppgave å hindre utbetalinger av penger som følge av eventuell svindel, samt å forfølge saken videre. Med andre ord: Hvis noen, ved å forfalske signaturen din, i et hektisk shoppingraid klarer å handle for et par hundre tusen kroner på din regning, så vil denne regningen aldri bli sendt deg. Den er vårt og brukerstedets ansvar. Går det derimot en uke eller to før du melder fra, kan saken stille seg annerledes.

Om du under ferien i Hellas lar kortet ligge på badestranden mens du selv dupper søvnig omkring på en luftmadrass, kan det absolutt hende at kortselskapet vil hevde at du ikke har utvist tilstrekkelig påpasselighet. I så fall må du bære ansvaret for eventuelt misbruk selv. Legger du igjen en gullklokke på stranden, er du klar over at du tar en risiko. Den samme risikoen tar du med et betalingskort - eller penger for den saks skyld. Betalingskort skal behandles som verdisaker, og kortselskapene krever derfor at du er tilstrekkelig forsiktig.

For all del: Vi baserer oss på skjønn hvis uhellet rammer. Utgangspunktet er alltid at kunden har rett. For å gå til det skritt å gi korteieren ansvaret, må vi bevise at vedkommende har vært grovt uaktsom. Av og til, men det er som sagt sjelden, faller vi ned på den konklusjonen. Et tenkt tilfelle kan være: Et kortmedlem bruker kortet sitt siste gang i februar, og blir først i mai oppmerksom på at kortet er borte. I mellomtiden flytter han til ny adresse, men glemmer å melde fra om adresseendringen til kortselskapet. Når han i mai omsider oppdager hva som har skjedd, blir det spørsmål om ansvar - skal kortmedlemmet eller kortselskapet betale regningen. Mest sannsynlig vil kortmedlemmet bli stilt ansvarlig for dette. Han burde ha fulgt med såpass at han visste at kortet var borte, og dermed meldt fra og fått det sperret.

Skrekkhistoriene er dog overdrevne. Det er liten grunn til å starte ferien med å stå i lange køer på landets sommervarme postkontorer for å skaffe seg bunker av drakmer eller dollar til turen. For det første er det mindre sikre betalingsmidler, for det andre tar det tid, men - og det er vesentlig for mange - det er kostbart: Økonomene i Trygve Hegnars økonomiblad Din økonomi satte seg nylig ned med kalkulatoren, og kom der med følgende konklusjon: Betalingskortene er billigste måte å gjøre opp for seg på på reisen. De har tatt populære Italia som eksempel: Hvis du kjøper dine mange italienske lire her i Norge før du reiser nedover, blir varekjøpene dine hele elleve prosent dyrere enn om du benytter betalingskortene til å gjøre opp for deg. Det er kanskje ikke så merkelig: Det er kostbart for bankene å frakte masse lire til Norge for at nordmenn siden skal fly de samme sedlene ned igjen til Italia.

For den som har kontroll på hvor kortet befinner seg, og i tillegg tar vare på kvitteringene underveis, er det ingen fare.