Sommerdrøm

«Sommeren er amatørfilosofenes blomstringstid.» Karsten Alnæs kommenterer.

SOMMEREN HVILER OVER landet, og titusener av hverdagsfilosofer finner fram til sine små, private ferieidyller med jordbærsteder og fiskeplasser, skjulte kilder og tjern, ukjente stier utenfor allfarvei og hytter der innholdet i bokhyllene og innskårne bokstaver i tømmerveggene forteller familiehistorier om fortidig barnevekst, spill, kryssord og gysende høytlesning mens sommerregnet trommet mot rutene. Mange av oss har sommerminner vi vender tilbake til, noen av oss er så heldige at vi ennå går i barndommen med føttene og ikke med hodet. Det er atskillig mer opplevelsesrikt enn å oppsøke Kapitol og Eiffeltårnet, i alle fall etter vår norske målestokk. Det er ingenting som kan måle seg med en nordisk sommer i barndomslandet med malerflekker på buksene og sement i håret. Sommeren er amatørfilosofenes blomstringstid, tida for piperøyking og lediggang, for sløving langs bryggekant og isspising ut over alle slankegrenser og for minnemimring. Personlig husker vi fra barneårene rogneblomstring i en vestlandsdal i begynnelsen av juli, og mener den langt overgår blomstrende ferskentrær i Provence, selv om vi også har opplevd det siste ved selvsyn i rolig og fastboende tilbakelenthet. Vårt pietistiske søndagsskoleblod tør imidlertid aldri fornekte fortrinnligheten, ja, overlegenheten ved fedrenes jord (og blomster), der er vi like sjåvinistiske og enøyde som Klanen når Vålerenga spiller mot Rosenborg.

LIKEVEL KAN vi, så mye vi enn slentrer av, enten med fiskesnøret utenfor bukta foran hytta eller med bærspannet i vidjekrattet opp mot Goaren, aldri helt døyve den nagende uroen om at det midt i den døsende ferielykken likevel lurer lumske trusler. Det kan være den hvesende hoggormen, som med ett lyner svartglinsende på stien foran oss og sender isninger nedover korsryggen, som får strupen til å snøre seg. Det kan være synet av barndommens mørke tjern uten bunn med gyngende kant rundt eller tanken på de skjulte hengemyrene i krattet bak åsen. Det kan imidlertid like gjerne være en av de knurrende strandjeepene som sneier forbi sjekta di, og en dag kanskje ikke sikter godt nok og treffer deg midtbords slik at du neste dag er en tragisk midtside i Dagbladet. Lumske farer lurer, de faller steintungt ned på fingeren din mens du jobber med den håpløse trappa, og du må bare prise deg lykkelig over at de ikke plasker inn hjernen på deg. Dette er i og for seg bekymringer nok til å punktere en sommerstemning. Men verre og langt mer alvorlig er anelsen om de svarte strømningene som kverner i enhver av oss, enten det er sommer eller vinter. Ordet «Kosovo» er blitt et løsenord for slike fornemmelser, og åpner de uhyggeligste dørene i berget. Og dersom vi tror det er langt borte, minner vi om at Asbjørnsen og Moe fra barndommens eventyrstunder også fortalte om «Kjæresten i skogen» om massemorderen, som først forførte kvinner og så tok livet av dem på bestialsk måte. Det var i en norsk skog og på en norsk bondegård der den stakkars livredde jenta krøp under senga mens den avkuttede fingerspissen til et av ofrene trillet på gulvet. Historien er nedtegnet i Agder, så langt borte har det ikke foregått. DET FINNES alltid en kjærest i skogen, og de finnes ganske nære, for eksempel på gården Orderud i Sørum, også et stikkord som grøsser i sjelen. Drapene som fant sted her, hvem det nå enn er som står bak dem, minner oss om at eldgamle menneskelige egenskaper som havesyke, jordbegjær, sjalusi og hat mellom nære slektninger bor i oss under solbrunheten, sommerluggen eller lediggangen. Medea dreper fremdeles sine barn for å såre den hun elsker mest. Orestes løfter kniven mot moren, mens kong Ødipus tar henne i favn, befrukter henne i lidenskap og lar henne føde sine barn. Etterpå stikker han ut øynene på seg for ikke mer å kunne se det enhver av oss aner. På sommmerstiene kan vi nok ennå ettertenksomt klø våre sommerstikk og tro at det mysende lyset rekker livet ut. Men mørket ligger tett opp under loftet, i høyfjellet aner vi de første slør av nysnø, og morilden glimter snart som grønne granatblink i sjøen. Luften er åpnet mot nord og Grugge Gråskjegg rir inn med djevlemaktene i sitt følge, fast besluttet på å beseire erkeengelen Mikael og hans lyse hær. Det er bare i «Draumkvedet» at Mikael seirer, i alle fall om man skal dømme etter avisene, og det gjør man jo. Og selv om journalistene forsøker å trøste oss med sludrende kjendissladder, kan de ikke skjule at mørkemaktene nok beseirer sommeren, også denne gangen.