Sommeren tegner bra

Med «Pondus» og «Nemi» i front er sommeren full av både norske og utenlandske tegneserier.

TEGNESERIER: Frode Øverli med «Pondus» og Lise Myhre med «Nemi» danner fortroppen i den nye bølgen av norsk seriekunst. Det er uunngåelig at denne inspirasjonen vil bære frukter i den oppvoksende slekt av talenter. Våre to seriestjerner viser at det er verdt å satse dersom man føler at man har nådegaven.

Reisebrev

Lise Myhre har i sitt særdeles fyldige sommernummer gjort en pilegrimsferd til byen Nemi -   den eksisterer faktisk -   i Italia. Hun har skrevet et fyldig reisebrev fra denne tradisjonstunge landsbyen og har tatt fotos der hun har tegnet inn sin heltinne i vellykte collager. Sommerheftet er tjukt som ei bok og fylt til randen av godbiter. I tillegg følger et ekstrahefte; en utgave av Bizarro, kunstnernavnet til tegneren Dan Piraro.

Mye for pengene, med andre ord -   og en vakker blanding av gode utenlandske og spennende norske serier. Her er Roman Dirges fantasieggende, Poe-inspirerte «Lenore» og Frank Chos «Reservatet».

Her er japaneren Tatsuya Ishidas festlige stripe «Sinfest» og Carol Lay «Korte minutter». Roger Langridges avanserte «Klovnen Fred» og «Iskalde grøss» -   klassisk amerikansk horror. Foruten Bizarro-heftet, der også Kaz, Terry LaBan, Johan Wanloo og Broelman er representert.

Rock'n'roll

Det spennende er at også norske tegnere får prøve seg i Nemi. Geir Moen bruker store ruter og lite tekst i eventyrserien «Heksehyl». Det samme gjør Philip Hauglin i sin spenstig kolorerte «Kaffekopp-katastrofen». Håkon Holm-Olsen har en personlig strek i rørlegger-miljøvernthrilleren «Pumperen og klypa». En favoritt er ellers rock'n'roll-serien Rex Rudi. Vi skal heller ikke glemme willi b's fargerikt illustrerte og velinformerte artikkel om vampyrfilmer.

Drivhus

Blandingen av norsk og utenlandsk går også igjen i månedsheftet «Pondus». Utlendingene er Niklas Eriksson og Glenn McCoys, som introduseres i en egen artikkel om serien «Duplex».

Så de norske: Knut Audun Grodås Hauge tegner sin Larson-inspirerte «Mille». Lars Lauvik står på med den vittige Eon. Torbjørn Liens «Kollektivet» er stadig presset av livet mellom fire vegger. Mads Eriksens «m» er en poengtett og fin stripeserie. Gjesteserien «Prim» av Bodil Revhaug er en naivistisk variant på kav nordnorsk.

Det er strålende at både Nemi og Pondus på denne måten får lov til å være drivhus for ambisiøse norske serietegnere som på denne måten når fram til seriefansen.

Når Dagbladets boklister dukker opp igjen i august, er det all grunn til å tro at Frode Øverli konkurrerer med «Da Vinci-koden», «Vindenes skygge» og «Den lukkede bok» høyt oppe på barometeret. Barometeret viser i hvert fall full storm når Øverli lager sin muntre versjon av livet på et sykehus. Lars von Triers «Riket» blir en fredelig, landsens sykestue i forhold til det blodige kaoset Øverli smeller ut over sidene.

Svart humor, som det heter. Burleske vitser som holder både livets og dødens gravalvor på avstand.

PÅ PLASS: Nemi i Nemi, der Lise Myhre har vært.