Sommeren tilhører Travis

Da de debuterte på plate for fire år siden, var Travis knapt nok en parentes i britisk musikkliv. Fire år seinere framstår de som popøyas beste band med fantastiske «The Invisible Band».

1997. Oasis lever fortsatt på ryktet som verdens største band, Radiohead utgir sitt kompliserte mesterverk «OK Computer» og The Verve setter en ny standard for episk popmusikk med «Urban Hymns». Med andre ord et viktig år for britrocken. Helt i det stille debuterer Glasgow-gruppa Travis med «Good Feeling», et stykke lite sofistikert pubrock bare Noel Gallagher ble imponert over.

Anonyme skotter

Fire år seinere har de tre store utradert seg selv. Men det er hjelp å få, og det fra uventet hold. De nye heltene heter Travis, de anonyme skottene som i sin tid representerte parasittene i en degenerert britpop-generasjon. Bandet som for to år siden slapp det fine, men fordømt uviktige «The Man Who»-albumet.

Perfeksjonert pop

Men nå har låtskriver Francis Healy sett lyset. «The Invisible Band» er perfeksjonert popmusikk med umiddelbarhet og dybde, spilt inn med for-ståelse og kjærlighet, framført med andakt og finesse, produsert med nerve og detaljrikdom.

Vakkert og trist

Singelen «Sing» er romantisk radiopop av klasse, en låt som fargelegger dagen, som du helst vil forære kjæresten din morgen og kveld. «Side» er en ny perle, med en stille uro og hverdagens gråhet liggende under overflaten. «Pipe Dreams» er som en helende gave fra oven. «Flowers In the Window» er deilig solskinnspop, men sårheten er aldri langt unna. Man blir knust av kjærlighetssorgen i «The Cage», knuget av det melankolske oppgjøret i «Last Train» og løftet opp av den stillfarne munterheten i «The Humpty Dumpty Love Song».

Det er vakkert, det er trist, det er ikke til å leve foruten.

Fran Healys låtskriverkunst har et sjeldent løft. Låtene hans er både lykkepiller for øyeblikket og psykologtimer med langtidsvirkning. Det gjør «The Invisible Band» til årets popplate så langt.

<B>NYE HELTER:</B> Skotske Travis har levert årets plate så langt, mener Dagbladets anmelder.