IDENTITET: «Visergutt drikker kaffe» fra 1885 er et eksempel på Christian Krohgs empatiske tilnærming. 
Foto: Nasjonalgalleriet
IDENTITET: «Visergutt drikker kaffe» fra 1885 er et eksempel på Christian Krohgs empatiske tilnærming. Foto: NasjonalgallerietVis mer

«Sommerens høydepunkt på utstillingsfronten»

To Christian Krohg-utstillinger speiler kontrastene i kunstnerskapet.

CHRISTIAN KROHG (1852- 1925) er en så sentral skikkelse, at to kapitler av hans omfattende kunstnerskap hver for seg gir tyngde til sommerens ulike presentasjoner i Lillehammer Kunstmuseum og Nasjonalmuseet.

Mens institusjonen ved Mjøsa gir innsikt om den eldre Kroghs mindre kjente maleri, møter hovedstadens publikum den yngre og sosialt engasjerte kunstneren fra 1880-åra i fullt format.

«BILDER SOM GRIPER» kaller kurator Vibeke Waallan Hansen utstillingen i Nasjonalgalleriets første etasje. Tittelen refererer til realisten Krohgs credo fra teksten «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888). Der heter det: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe».

Ordene vitner om at det verbale også inngikk på det vokabular Krohg «tegnet tidens bilde» med. Teksten kom dessuten som en konklusjon etter hans årelange kamp mot den offentlig regulerte prostitusjon gjennom Albertine-striden. Et kunstnerisk prosjekt som multitalentet Krohg formulerte med maleri og roman. Mens maleriet ble nektet utstilt i den borgerskapsstyrte Christiania Kunstforening, satte myndighetene inn politibeslag av boka bare én dag etter publiseringen. Den juridisk skolerte Krohgs forsvarstale for romanen i Høyesterett ble siden legendarisk, og hans engasjerte ord setter sensurinstansene i et grelt lys. Barnebarnet Morten Krohgs åpningstale på utstillingen forvaltet denne arven med aktualitet og temperatur.

«Albertine i politilegens venteværelse» har med sitt monumentale format og pågående plassering på en lav, brei base blitt et betydningsmettet blikkfang i hovedsalen. Slike størrelser var vanligvis forbeholdt motiver av historisk og mytologisk karakter. Selv om Krohgs realistiske, franske forgjenger, Gustave Courbet, også benyttet dimensjonene til å sette fokus på sitt folkelige persongalleri.

BÅDE BRUKEN AV FOTOGRAFISKE forelegg (med seg selv som modell for konstabelen) og måten han leder blikket mot den fornedrete Albertine med nesten lukkete øyne, sier også noe om hvor billedmessig strategisk regien var. Det tok Krohg to år å fullføre maleriet, som ikke minst må ha virket provoserende i sin tid ved at han hyret prostituerte til å posere som forgrunnsfigurer. Mens den visuelt konfronterende situasjonen er ledet inn i et malerisk mer flytende leie, når han gikk i dialog med et 30 år eldre utgangspunkt i 1917.

«Et bilde av menneskeheten på den tid» omfatter også hans andre hovedverk fra 80-tallet, «Kampen for tilværelsen». Montert slik at det kommer til syne når man har passert «Albertine»-maleriet, og dermed understreker forbindelsen mellom prostitusjon og sosial nød. Politimannen som vandrer med hendene på ryggen i bakgrunnen, virker som han har full kontroll over situasjonen. Øvrighetspersonen fysiognomi minner dessuten om maleren, som blir et vitne til fattigfolks ydmykende strid for en bit av det daglige brød. Det supplerende fotomaterialet dokumenterer disse tilstandene fra den tids Kristiania, som heller ikke kan unngå å vise mot forholdene i dagens kriseridde Sør-Europa.

KROHG VAR OGSÅ EN MALER som med empati etablerte billedmessig kommunikasjon overfor eldre og unge enkeltmennesker fra de lavere samfunnslag. Allerede i 27-åringens profilportrett av den gamle fiskerkona Ane Gaihede som skjærer brød fins dette preget, med et ekko fra den da gjenoppdagete Vermeer. Mens de frontalt stirrende modellene i de noe seinere «Syk pike» og «Visergutt drikker kaffe» med kuratorens karakteristikk rommer «en sterk individforståelse», og hvor viktig impulsene fra Manets maleri var i disse åra. Krohgs sans for koloristiske merverdier ved de hverdagslige rekvisittene, bringer både aktive fargestrofer og streif av lysende energi inn i skildringene av matmora på Skagen og guttungen ved måltidet i Kristiania.

SJØMALERI: «Draftet studeres» stilles ut i Lillehammer kunstmuseum. Sjømaleriene er en av Krohgs mest populære sjangere. 
Foto: Lillehammer kunstmuseum
SJØMALERI: «Draftet studeres» stilles ut i Lillehammer kunstmuseum. Sjømaleriene er en av Krohgs mest populære sjangere. Foto: Lillehammer kunstmuseum Vis mer

Sistnevnte har noe av et motstykke i «Avisgutten» fra 1914 på utstillingen i Lillehammer Kunstmuseum. Men her er den unge arbeidskaren framstilt når han for full hals meddeler dagens tilbud og titler i det regngrå gatebildet. Som blir visuelt vitalisert både ved Krohgs djerve «tilskjæring» av motivet og gjennom det frie foredraget. «Den hurtige hånd hadde omsider nådd den ferdighet som ikke sjelden kjennetegner gamle mestere, slik en kjenner det fra Tizian, Rembrandt og Velazquez», skrev en norsk kunsthistoriker i en temmelig uforbeholden hyllest til maleriene fra denne perioden. Og han var ikke alene om å bruke store ord om den eldre Krohg.

MENS ØYSTEIN SJÅSTAD, forfatteren av utstillingsboka «Fra Paris til Kristiania» (Labyrinth Press), skriver i sin interessante tekst om en «stemoderlig behandling» av den seine fasen.

SELVPORTRETT: Christian Krohg i et selvportrett som nå vises i Nasjonalgalleriet. Foto: Nasjonalgalleriet
SELVPORTRETT: Christian Krohg i et selvportrett som nå vises i Nasjonalgalleriet. Foto: Nasjonalgalleriet Vis mer

Han framhever med rette selvportrettene fra de siste åra, som er godt representert på Lillehammer og alene nok til å rehabilitere et rykte som til tider var frynsete grunnet replikkene av de mange marinemotivene. Men også innenfor denne dramatiske sjangeren fins det unntak. Ikke minst det dynamisk komponerte «Mann over bord» fra Nationalmuseum i Stockholm, der den lyse livbøyen som er i ferd med å kastes av full kraft på det mørkt opprørte havet får en håpets symbolske overtone fra den gamle realisten.

DET ER LIKEVEL PÅ portrettsiden at utstillingen på Lillehammer griper sterkest. Den gamle mannen med sørgmodige øyne som fomler med hatten og har skyggen i sitt følge på kondolansevisitt, er den innlevende Krohg på sitt beste. Mens hans maleriske behandling med å la kollegaen Helene Vosgraffs stofflig fortettete trekk gå over i fritt penslete og flytende partier, vitner om at den utforskende holdningen til mediet vedvarte til siste leveår. Sluttakkorden med ham selv tungt sittende under veggklokka i «Ti (fem) på tolv», er en mørk finale på et fargenes livsløp som forente det maktpåliggende med en humanistisk hensikt.

SENTRAL SKIKKELSE: Christian Krohg i et fotografi fra 1921, fire år før han døde. Foto: Dagbladets arkiv
SENTRAL SKIKKELSE: Christian Krohg i et fotografi fra 1921, fire år før han døde. Foto: Dagbladets arkiv Vis mer