Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sommerlig trekant på Modum

MODUM (Dagbladet): To rake kunstneriske kontraster er sommerens utstillingsduo på Blaafarveværket: Edvard Munch og Arne Kavli.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Signaturene til Munch (1863- 1944) og Kavli (1878- 1970) signaliserer umiddelbart kontraster. Navnet Tulla Larsen fører trekantens dissonans inn i den umake kunstneriske konstellasjonen: Rikmannsdatteren ble Munchs elskerinne, og ektet siden Kavli - kort tid etter det endelige bruddet mellom Larsen og Munch i 1902. Det endte med et fatalt vådeskudd, som fysisk bare berøvet maleren et fingerledd - men satte seg som et psykisk sår fram til nervesammenbruddet seks år seinere. Etterdønningene gjorde også sitt til at Munch igjen ble drevet i eksil.

Tulla Larsen gikk til kunsthistorien gjennom Munch-maleriene «Marats død», hvor hun framstår i mordersken Charlotte Cordays rolle på den blodige billedscenen - og som ikke er med på Modums sommermilde møte mellom malerne. Der fins derimot en blussende forelsket framstilling, hvor det stående helfigurportrettet av den rødhårete får halve veggflaten til å gløde, mens en emosjonell dobbelthet legger seg inn i resten av den mørkt grønne bakgrunnen. Forunderlig så å se at da Kavli i to halvfigursmotiver gir til kjenne sin billedmessige beundring for ektemaken, så skjer dette med gåtefull distansert Mona Lisa-regi i uttynnet grønt og gjennom en stofflig ulmende positur, teatralt innsmeltet i rødskalaen.

Kavli kom for øvrig fra en skuespillerfamilie i Bergen, og sansen for sceniske effekter fins også i hans Whistler-påvirkete profilportrett av Agnes Mowinckel - sittende innadvendt med øynene skjult av håret foran en portihre som subtilt antyder sceneteppet. Munchs mennesker er mer enn rollefigurer, og selv i mindre kjente titler med et koloristisk anstrøk, som «Den blå pike» og «Sjømann mot gul bakgrunn», dirrer det en psykologisk undertone. Når Kavli - som i likhet med Munch hadde liten formell utdanning - nærmer seg sin motpols maleriske eksempel, har han (som Ludvig Karsten) koloristens antenner ute overfor kollegaen - noe som framgår av «Tre søsken» fra 1905.

Begge utstillerne var på 1890-tallet også landskapsmalere i samklang med den tidas nyromantiske hovedstrøm, men stilistisk høyst ulike innenfor idiomets stemningsdyrking. Kavlis bølgende formasjoner fra Jæren før solefall er syntetisk sammenfattet i fargemettete flater, med ekko av danske forbilder. Munchs ukjente utsikt fra Nordstrand (atter en gang får arrangørene fram overraskende bilder av etablerte størrelser) formidler gjennom sine skjelvende strøk en dirrende uro, og den forplanter seg fra suget ned i det suggestivt illuminerte skogsinteriøret og utover til det vindblåste fjordfeltet mot Nesoddlandet.

Kavli kunne hevde - i aversjon mot den fysisk strevsomme Telemark-trenden i norsk kunst - at han ikke likte å male bilder som «sto på høykant», men motsier dette malerisk med å feire fargen i en bedagelig seilbåtscene innenfor dette formatet. Munch søkte også med større utbytte mot kystlandskapet, og man ser her nye eksempler på hvilket fruktbart terreng han ble fordrevet fra i Kragerø. Endelig finner man felles forbilde på det grafiske feltet: Toulouse-Lautrec. Der tok også Tulla Larsen del - og ikke bare som tilskuer. Det står svart på hvitt i signaturen under bildet av en kvinne som kler av seg.