Sommerlykke

De siste fjorten dagene har gått med til å rydde. Rydding er en høyst uvanlig aktivitet i vårt hjem, og tar derfor desto lengre tid de gangene den skal utøves.

JENTER fra en liten plass kommer seg til byen. Der studerer de litt og skaffer seg kanskje ektemann og barn. So far so good. Men noen ganger, spesielt om sommeren, kommer foreldrene etter for å undersøke hvordan datteren har det i hovedstaden. Og det er jo bare hyggelig. Bevares.

- Jeg tror det klarer seg nå, sier min ektemann.

De siste fjorten dagene har gått med til å rydde. Rydding er en høyst uvanlig aktivitet i vårt hjem, og tar derfor desto lengre tid de gangene den skal utøves. Jeg har prøvd å systematisere klesskapet med brettekanter og det hele. Av erfaring vet jeg at mamma kommer til å gå rett på sak. Min ektemann mener at alt er mer enn i orden. Han boikotter prosessen. Jeg begynner å sukke.

- Jeg har jo klippet plenen, sier han indignert.

«PLENEN» han refererer til er på seks kvadratmeter. Etter at han har rast over den, kan det se ut som om plenen har hatt et forhold til en tysk soldat, og at vi nå, sommeren 1945, har vært vitne til lokalbefolkningens blinde justis. Men min ektemann vil ikke høre på slikt. Han gjør seg motvillig klar til å overlate ekteseng og soverom til sine svigerforeldre og flytte inn i køysenga på barnerommet.

- Dette er vel ikke uten videre helt rett.

- Vel, man skal ha respekt for de eldre.

- Har du det alltid sånn?

Mamma står i gangen og lar radarblikket sveipe leiligheten. Det vil virke usannsynlig at jeg alltid skal ha det så ryddig, så jeg svarer ærlig nei.

- Det var enda godt, sier hun og ser oppfordrende på pappa.

JEG KJENNER det blikket. Det betyr at pappa skal støvsuge, og det med en gang.

- Jammen, jeg har jo støvsugd.

Ingen tar hensyn til meg. Ting blir ordnet raskt og effektivt.

Jeg speider utover leiligheten for å oppdage hva jeg kunne ha gjort bedre. Til å begynne med er jeg blank, men så kommer svarene som perler på en snor. Mamma vasker veggene fri for treåringens fingeravtrykk, mamma avfetter flisene på badet med salmiakk, mamma drar hår opp av sluket (jeg peker på hodet til min ektemann, som for å forklare at det ikke er jeg som har begynt å miste håret), mamma oppdager kaniner jeg for lengst trodde var tatt av dage, og mamma bretter klærne mine på nytt.

Etterpå får hun migrene, og kveldens planer må avlyses, noe som selvfølgelig er en strek i regningen når programmet for uka er tett. På forhånd har mamma laget en liste over ting hun skal bedrive i hovedstaden. Shopping, Munch-museet, Nasjonalgalleriet, Bygdøy og av en eller annen grunn Monolitten.

NESTE DAG gir nye muligheter. Riktignok har verken mamma eller pappa sovet særlig godt. Pappa har hatt det for varmt, og mamma sover aldri, uansett hvor hun er.

- Hvordan har du hatt det, mamma, spør jeg.

- Nei, du vet, jeg sover jo aldri.

Min ektemann foreslår at hun kan flytte inn i køysenga, siden det likevel ikke er av noen avgjørende betydning hvor hun befinner seg. Utenfor er det i ferd med å bli farlig lummert, og selv om mamma velger å ta min ektemanns utspill som en spøk, kan stemningen innendørs parallellføres med det ytre klimaet. Litt trykkende.

Mamma og pappa oppfører seg som dyr i et fremmed bur. Pappa reparerer det som kan repareres. Mamma kaster ting vi ikke har bruk for og feier kjapt over gulvet med ei fille. Migrenen ligger og ulmer, og jeg foreslår at vi kommer oss til byen før den slår ut for fullt.

MAMMA ser seg forskremt rundt på trikken.

- Det er jo veldig mange innvandrere her, hvisker hun til meg.

Mamma er ikke rasist. Hun liker innvandrere. Jeg kunne selvfølgelig ta fatt i begrepet «innvandrer», men jeg lar det ligge, mens mamma prøver å videreformidle hvor positivt innstilt hun er til folk fra fremmede kulturer.

- De er så skjønne, de fra Gambia, hvisker hun og smiler det hun er god for.

Ofrene er to tenåringsgutter som mest sannsynlig ikke er fra Gambia, og som aldri har sett mamma før, og derfor har problemer med å skjønne hvorfor hun smiler så inderlig. Jeg rødmer lett og drar henne av trikken tre stopp for tidlig. Mamma synes det blir litt vel langt å gå. Pappa, som tidligere ikke har vært til særlig besvær, begynner også å klage. Han har vondt i ryggen (det er noe med sengene våre), og kan ikke stå i ro. Mamma har kroppssmerter og etter hvert migrene. Hun kan ikke gå. Jeg ser meg rådløst omkring etter et tilbud som kan passe den noe delte gruppen.

Det ender med at vi tar drosje hjem.

- Du blir ikke lei deg dersom vi drar allerede i morgen, spør mamma under kveldsmaten.

- Nei da, sier min ektemann. Det er det første han har sagt på 24 timer.

- Det er vel egentlig det beste for alle, sier mamma.

Jeg nikker stumt og tenker at Oslo absolutt burde ha et tilbud for dem som ikke kan stå og dem som ikke kan gå. Noe de kunne gjøre sammen. Jeg mener, mine foreldre er jo tross alt gift.