Sommermeteor

Femti år gammel modernisme som fremdeles «virker».

BOK: «Å lese er grusomt!» sier en av «heltene» til den tyske modernisten Arno Schmidt. Og foregriper derved min manglende entusiasme når jeg åpner samlingen hans med tekster fra 50- og 60-åra. For det er ingenting som kan virke så gammeldags som femti år gammel modernisme. Og ved første øyekast er fortellingene direkte leserfiendtlige med sine eksperimentelle uttrykk.

Meningsløsheter

Her er et uendelig antall utrops- og spørsmålstegn som brekker opp teksten og bare virker jålet. Assosiative handlingssprang der forfatteren synes å følge helt tilfeldige innfall (eller, som Schmidt selv skriver, «forfatteren gjør til sjuende og sist hva de vil med en»). Digresjoner der forfatteren kommenterer seg selv («det sies uansett om meg at jeg reiser med en håndveske full av utrops- og spørsmålstegn, altså full av skrik: det er ikke sant !!»). Og en tematikk som tilsynelatende er dagbokaktige meningsløsheter om ingenting.

Men om en nå - etter råd fra oversetteren Johann Grips informative forord - gir seg hen til til disse fortellingene helt uten leserforventninger - eller -fordommer? Og med et trøstens ord om at Schmidt i hvert fall ikke er like uleselig som sin stilistiske åndsfrende Joyce (en sammenlikning Schmidt selv tok avstand fra)? Ja, så framstår de mange stilistiske krumspringene som naturlige, nærmest nødvendige. Og fortellingene framstår etter hvert som intelligente, originale og ustyrtelig morsomme.

Kuriøst

Tematisk favnes alt fra Øst-Tyskland og russere til filosofi («Baconberkeleylockeandhume»), tysk historie, kjærlighet og skrivekunst (bl.a. fattigkunstneren - til forveksling lik ham selv - som selvironisk drømmer seg et annet liv; aldri mer brødjobbing, ingen «eksperimentell prosa», ingen «subtile essays»). Her er en rekke lærde hentydninger til annen litteratur, manipulasjoner og subtiliteter. Her er kuriøst nok også en novelle lagt til Dombås, der Schmidt tjenestegjorde under krigen.

Framfor alt har Schmidt et skakt blikk på de helt «nære» ting, noe som også forandrer leserens virkelighetsoppfatning. Liksom besøket på et varehus - der «hoder ruller forbi; armer skubber; kleskratt, frakkeskoger, hender jafser etter grelle stoffer, øyne fyker omkring, munner snubler». I slike sekvenser fungerer Schmidt nærmest bevisstgjørende.