Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sona Fariq

Aggressiv 90-tallsrock fra debuterende øst-londonere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Takket være en besetning mettet med etniske alibier (jødisk, pakistansk, marokkansk, polsk et.c.), politisk radikal symbolbruk og sitt hoggende og til dels ganske medrivende sound, har de fått stempel som noe av et nytt Asian Dub Foundation. Chris Sheldon (Therapy, Feeder etc.) -produserte «Sona Fariq» avsanner imidlertid ryktet om at det er store ting på gang. Vi snakker derimot om et ganske tradisjonelt 90-tallsband, med beina godt plassert i tiårets kultur for fusjonering av hard, aggressiv rock, funk, reggae, rapp, ska og punk. I kjølvannet av suksessen til Rage Against The Machine kom det mange skiver som dette rundt 95, hvorav blant annet walisiske DubWar sparket hardt.

I dag låter Sona Fariq litt mer som gammelt nytt, men de leverer likevel et lydbilde som er kompakt og tydelig nok til at de får lyttere. Og de framfører både tekster og musikk med tilstrekkelig overbevisning og glød til at «Sona Fariq» funker. I tillegg evner de å pare agro-pakka si med en del catchy poplinjer som gjør at Sona Fariq også kan leve som et rent låtband.