Fengende: Sondre Justad kan senke skuldrene etter andrealbumet. Foto: Bjørnar Øvrebø
Fengende: Sondre Justad kan senke skuldrene etter andrealbumet. Foto: Bjørnar ØvrebøVis mer

Anmeldelse: Sondre Justad - «Ingenting i paradis»

Sondre Justads virkelighetsflukt fenger fortsatt

Hele Norges konsertfavoritt gjør mer av det han kan best.

«Ingenting i paradis»

Sondre Justad

4 1 6
Plateselskap:

Petroleum Records

«Den elastiske og klangfulle stemmen hans gir låtene en letthet og en følelse av virkelighetsflukt, selv om de gjerne har en sår undertone.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det kan være han kjenner på presset, Lofot-væringen Sondre Justad. Den 27 år gamle artisten har i løpet av de tre årene som har gått siden «Riv i hjertet» hatt omtrent hele debuten innom norske radiolister. I tillegg har han kvittert ut noen titalls millioner streams. Hvem sier at man ikke blir profet i sitt eget hjemland?

Har svaret

Spørsmålet for Justad nå er selvsagt hvordan han skal fortsette å være det. Det enkle kan ofte være det beste, og det ser ut som at Sondre Justad har landet på at svaret er mer av det samme.

Nærmere bestemt flere sanger om forelskelse og komplikasjoner rundt tilstanden. Tonesatt av lette, tindrende, ofte dansbare og energiske melodier. De setter seg umiddelbart i pannebrasken, og man må bruke mye konsentrasjon, eventuelt distraksjon, for å få dem bort igjen.

Det er ikke negativt ment. Det er jo en egenskap de fleste i pop-snekkerfaget higer etter. Det finnes en god håndfull slike låter på «Ingenting i paradis» også. «Gjør det igjen», «Paradis» og «Ingenting» er sanger som garantert vil holde Sondre Justad varm både på radio og blant forventningsfull konsertgjengere.

Det er noe med den elastiske og klangfulle stemmen hans som gir låtene en letthet og en følelse av virkelighetsflukt, selv om de gjerne har en sår undertone. En fin måte å jage hverdagen noen tanker unna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trang start

Det starter småtraust med «Kanskje en dag». Justad svever rundt blant flyktige synth-akkorder og sporadisk perk. Det kjennes som en litt uforløst start. «Fanga i en drøm» tar opp tempoet et par hakk, men den umiskjennelige energistrømmen melder seg ikke før «Ingenting» setter gitarriffet i magen på deg og refrenget løfter deg programmessig til himmels etter ett lite minutt.

Håkan Hellström-sammenligningen begynner å bli gammel, men fortsatt like relevant. I likhet med sin svenske bror er det i møte med publikum Justad vinner sine største seire. Det handler om samhørighet, suggesjon, energi og feiring. Og når man lytter til «Ingenting i paradis» er det åpenbart at de fleste sangene er skrevet for å hellige det målet.

Det gjør plata som lytteopplevelse litt fattig på overraskelser. Den retromoderne produksjonen er forbilledlig skrudd sammen, men man tar seg i å savne et annet gir, et nytt stemningsleie - litt større kontraster, noe som ploger i mot i flommen av vellyd. Ikke til forkleinelse for det håndverksmessige, som er upåklagelig.

Ingen gunn til bekymring

Når alt det er sagt, så er det neppe noe hovedpersonen selv trenger å bekymre seg så veldig mye over. Alle vet at det handler mest om låter og om man kan dytte fem nye radiolåter eller konsertveltere inn i repertoaret sitt, så har man kjøpt seg et par - tre nye år i folks bevissthet.

Sondre Justad kan med andre ord senke skuldrene.