Sondre Lerche

CD: Det ikke akkurat vært noen tvil om Sondre Lerches talent. Fra de første EP-smakebitene kom fra jyplingen i starten av 2001, har han ikke bare utvist en musikalitet og et populærmusikalsk referansespenn som har gitt ham plass i «de gamle unge»-klubben, men han har også vist seg å være en singer/songwriter i superkarismaklassen.

Denne unike kombinasjonen av vidunderbarn og sjarmtroll er sjelden og nesten dødelig for dem som blir truffet. Og her kommer unge Lerche, nå 21 år gammel, og peprer oss med gode følelser igjen.

«Two Way Monologue» viderefører alt det debutplata «Faces Down» lovet.

Det er en mer moden plate enn debuten - i betydningen mer selv- og stilsikker - og den er rikere og rausere produsert. Her er det strykere, blåsere, steelgitar og kvinnestemmer, og han har kommet opp med en stor bukett sanger som er litt mer tidkrevende å få taket på enn de på debuten, men som til gjengjeld føles både fyldigere og mer fullendte.

Mest fascinerende er det at Sondre våger å ta dem med så vidt langt ut i periferien. Han nærmer seg Disney og 30-tallet i det instrumentale mellomspillet «Wet Ground», og evner fortsatt å gi smaken av caipirinha i munnen når han avser sine brasilianske bossaforbilder med små, gjennomtenkte visitter.

Men først og fremst er det renskårne, rosastekte poplåter som tittelsporet, «Track You Down» og «Counter Spark» som bærer plata. Savner vi noe, er det en grandios, langstrakt episk komposisjon hvor Sondre Lerche virkelig strekker seg opp til de øverste skylag.

Imens koser vi oss med konklusjonen at Sondre Lerche våger å kombinere eksperiment-iver à la Jim O'Rourke med stringente popkomposisjoner. Ikke dårlig, bare det.