GJENNOMFØRT: Åsmund Bjørnstad gir rimet mening utover den strenge formen, skriver anmelderen. 
Foto: Kristin Svorte
GJENNOMFØRT: Åsmund Bjørnstad gir rimet mening utover den strenge formen, skriver anmelderen. Foto: Kristin SvorteVis mer

Sonetter, så såre vakkert

Åsmund Bjørnstad med stor diktning, mener vår anmelder.

||| BOK: «Kvit stein» heter Åsmund Bjørnstads nye diktsamling.

Den hvite steinen er en tilbakevendende gjenstand i diktene hans, uten at jeg alltid helt forstår hvilken betydning eller vekt vi skal tillegge den. Steinen tar form og mening av diktet som omgir den.

Bjørnstad er langt fra en bastant menende poet. Og jeg opplever at mange av diktene hans befinner seg på et så prøvende, spørrende nivå, at ordene kommer til kort.

Jeg får ingen mening ut av dem.

Kanskje en utidig innvending all den tid et dikt slett ikke, kanskje helst ikke, behøver å være tydelig. I lyrikken kan lyden være nok.

Men når det også skorter på lyrisk lyd, musica, da opplever jeg diktet som uferdig og uforløst, som i disse haikuaktige versene: «Ventar du? Fell du?/Dam-plipp, lauvdrypp, snart/støvfukta hinnevåt stein.»

Hva som menes med lyrisk lyd?

Bjørnstad selv gir et strålende eksempel i et av sine dikt, et kvinneportrett der han formelig eksellerer i det musiske:

ei kvinne av gull innhylla i sylv,

ikkje

kjølig picasso'sk,

bortvend og frostig, men

varmt februarisk, det blå,

det gylne,

lunarisk fotfesta,

sylvet på gullet,

snøen om ruta, —

I samlingens siste avdeling, «Diktavdeling med ein kvit stein, 14 sonettar» knyttes steinen til noen ord i Johannes åpenbaring: Den som sigrar, han vil eg gjeva av det løynde manna, og eg vil gjeva han ein kvit stein, og eit nytt namn skrive på steinen, som ingen kjenner, utan den som fær det.

Det er gåtefulle ord, men Bjørnstad gir dem mening i disse sonetteportrettene av nære og, i tid, fjerne familiemedlemmer, blant dem den glemte sølvsmeden Engebret Michaelsen Mandt (1722-1781).

Gir meningSonetten har en streng form hvor rim og rytme skal respekteres. Den kan fort få noe versemakeraktig over seg.

Men se hvordan Bjørnstad gir rimet mening utover det metriske. (Det er ungdomsforelskelsen han dikter om):

Alt rima då: potent med transcendent,/ eg med deg og oss med sakrament,/ ei pakt ubryteleg som kropp og ande!/ Så unge var vi, så umogleg sanne,/ og det du opna meg for, det blir ved:/ Det minste, inste, det som gjev./ For ytst, umogleg trøytte av å feile,/ der møter vi eit ungt og attkjent heile.

Det er som å lese en av Petrarcas sonetter til Laura, bare at denne er mye bedre.

OrdentligFor disse sonettene er så gjennomført ordentlige. Det er så jeg får lyst til å stryke de innledende innvendingene.

Og er det noen som vet hvilket strev det er å skrive en sonette, så er det jeg.

Ikke minst sonetten om den sinnssyke Gunhild Jakobsdatter (1871-1911) gjør inntrykk. Her samles trådene fra Johannes' åpenbaring, sølvsmeden Mandt og den gjemte, men ikke glemte Gunhild. Det er så såre vakkert:

Eg ser ho eig, som skimt av minne,/ den kvite steinen og det løynde manna/ bak Mandte-sylgja og den høge panna.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 28. september 2009.

Sonetter, så såre vakkert