Sonic Youth

Plukker opp den flotte røde tråden etter «Murray Street».

CD: En irriterende ting først: Thurston Moore - hva er hemmeligheten bak at du stadig ser ut som en hengslete 23-årig indiekid, til tross for at du nærmer deg femti?

Mindre irriterende er det at Sonic Youth drøyt tjue år inn i sin platekarriere nå har levert et par usedvanlig flotte plater - på rad - som begge går inn gledelig nært Topp 5 i SY-diskografien. To år etter den ble utgitt, høres «Murray Street» i grunnen bare bedre og bedre ut for hver gang den plukkes fram fra hylla.

«Sonic Nurse» representerer enda en pen Sonic Youth-årgang, som har mange likhetstrekk med forgjengeren. Først og fremst i de melodifokuserte, fuzzmessig tilbakeholdne og stemningstette gitareposene som bandet nå spytter ut som om de jobbet med å gjøre 1988-dobbeltalbumet «Daydream Nation» om til en trippel.

På samme måte som Neil Young & Crazy Horses «Ragged Glory»-album fra 1990, er stilfulle «Nurse»-spor som «Unmade Bed» , «Stones» , «I Love You Golden Blue» og «Peace Attack» vitnesbyrd om at det er mulig å gjenskape svunnen magi uten å bli overdrevent nostalgisk, og at en moden vinkling av gamle temaer kan gi en flott tilleggsdimensjon. Og at det nok bare er sunt at Sonic Youth lever ut sin interesse for avantgardistisk støy på plater utenom «poputgivelsene» på Geffen.

«Sonic Nurse» er i det hele tatt et forbausende letthørt album (det kan man ikke si om alle Sonic Youth-platene) hvor gitarsamspillet mellom Lee Ranaldo og Thurston Moore fosser like naturlig og mektig framover som en flomstor elv. Det er rett og slett deilig å høre på. For å vri på det gamle jungelordet om Steely Dan som Knut Schreiner uttalte i Dagsavisen her om dagen: Liker du ikke Sonic Youth, så liker du ikke musikk.