Sonjas sanser

«Impulser» heter utstillingen av dronning Sonjas samling i Henie Onstad Kunstsenter. Tittelen peker på et viktig trekk hos samleren.

DETTE ER INGEN kongelig kolleksjon i klassisk forstand, som skal vitne om representativitet og speile en kunstsmak av majestetisk merke. Lenge før forlovelsen satte den vordende dronningen i offentlighetens fokus, må sansen for billedkunst ha vært i ferd med å utvikle seg til en personlig pasjon. Dette framgår også av boka, «Impulser» fra Press forlag, som kommer ut i forbindelse med mønstringen på Høvikodden. Den er skikkelig ført i pennen av kunsthistorikeren Hans-Jakob Brun, som forteller at den 17 år gamle Sonja og hennes venninner ofte oppsøkte maleren Jakob Weidemann for å se hans arbeider og bli traktert med cola og kjeks.

«Sugerørsgjengen» var Weidemanns navn på jenteflokken, og denne første nærkontakten med en samtidskunstner gjorde nok sitt til at det var mer enn leskedrikken og terpentinlukta som ble sugd inn i atelieret. Brun nevner også en gallerist som sier at dronningen bruker «mavefølelsen» når hun velger bilder. Likevel er det klart at slike kroppslige emosjoner har sine forutsetninger i et blikk og en sensibilitet som blir oppøvd gjennom hyppig omgang med kunst. Ja, mer enn den kunsthistoriske lærdommen dronningen rakk å få inn før hun omgjorde Skaugum til sitt personlige galleri.

UTVALGET SOM HAR fått plass på veggene i Prisma-salene, er nok gjort med tanke på utstillingsrommene. Etter boka å dømme, kommer også Marianne Heskes og Olav Christopher Jenssens monumentale maleriformater langt bedre til sin rett under overlyset, noe som igjen tyder på at impulsiviteten ikke lar seg binde av brystninger og andre begrensninger i Arnstein Arnebergs staselige Asker-arkitektur. Når det gjelder Heske, viser boka at dronningen må ha vært våken for den konseptinfluerte kunstneren på et tidspunkt - midt i 70-åra - da denne signaturen var omstridt her til lands.

«Jeg ser etter struktur,» sier samleren et annet sted, men bildene viser at dette begrepet er mer elastisk enn formalistisk fastholdt. Det er et langt sprang fra Georg Jacobsen-prinsippene i det første innkjøpet (av maleren Kåre Martinsen, som ikke er med på utstillingen) til den underliggende ordenen hos så ulike eksponenter for abstraksjonen som Jakob Weidemann og Dag Erik Leversby. Under pressekonferansen i går framgikk det for øvrig at Sonja kan stå for en djervere smak enn sin malende danske kollega, Margrethe, som neppe er tatt med i utstillingsutvalget ut fra kunstneriske kvaliteter aleine.

DRONNING SONJA - som er kjent for sine vandringer på vidde og fjell - viser noe av sin magefølelse for malere i spenningsfeltet mellom stemningslandskap og sublim abstraksjon, og Ørnulf Opdahl kan neppe klage på de impulskjøpene hun har ervervet fra nordvestlendingen. Derimot framkaller de helt nye maleriene av Leonard Rickhard langt mer ambivalente følelser, og hos malere som Kjell Torriset og Bjørn-Sigurd Tufta har hun festet seg ved krevende og mollstemte meldinger om eksistensielle tap. Så til tross for en nesten total dominans av penselmediet, er utstillingen ingen festlig feiring av maleri og monarki.

Selv dronninger kan få for mye av struktur, og det framgår ikke bare av bokas utsagn om å inngiftes i en nedarvet mannskultur. Utvalget av kvinnelige malere reflekterer heller ikke bare hunkjønnets markante posisjon innenfor det siste tiårets kunstliv hjemme og ute. Billedveggen med arbeider av Marianne Bratteli, Miriam Cahn, Lena Cronqvist og Liv Ørnvall toner flerstemt ut, og i kvartettens koloristiske klangbunn fins det også feministiske fargenyanser. Magefølelse for et slikt kvinnekor ville man neppe sett hos noen mannlig samler.

<B>ALDERS ENERGI:</B> «Kvinne i gåstol» av Marianne Bratteli.
<B>MYTOLOGI MED NY VRI:</B> «Lille Leda» av Lena Cronqvist.
<B>AUDIENS HOS ANDY:</B> Dronning Sonja møtte Andy Warhol under et New York-besøk i 1982.
<B>FORSIKTIG FORSØK:</B> «Esther Hansen kjenner på vannet» av Marianne Bratteli.