SKJEVT FORDELT: Artikkelforfatteren skriver at sønner fremdeles bruker mindre tid enn døtre på aldrende foreldre. Foto:Tomm W. Christiansen
SKJEVT FORDELT: Artikkelforfatteren skriver at sønner fremdeles bruker mindre tid enn døtre på aldrende foreldre. Foto:Tomm W. ChristiansenVis mer

Sønner bruker mindre tid enn døtre på sine eldre

Skyldes det egeninteresse eller kulturelt etterslep at forskjellen på hvor mye tid vi bruker på våre aldrende foreldre er så stor?

Meninger

At kvinnene tradisjonelt er de som bærer hovedtyngden av lasset i den uformelle, familiebaserte eldreomsorgen, er velkjent. Gjelder det også i dagens Norge? Utgangspunktet for drøftingen nedenfor er to studier jeg gjennomførte i 2013 og 2014. I den første ble 16 menn og 16 kvinner mellom 40 og 50 år intervjuet.  

Noen av dem hadde søsken av motsatt kjønn. Temaet for samtalene var kontakt og eventuell hjelp som deltakerne ytte til sine foreldre.  Den andre bestod av tilsvarende intervju med 10 søskenpar (bror og søster), med foreldre over 80 år. Intervjupersonene selv var mellom 46 og 69 år.            

Etableringen av velferdsstaten fører til at ansvaret for omsorgstrengende flyttes ut fra familien til offentlige instanser. Det kommer særlig kvinnene til gode. Forskning viser da også at det er langt større kjønnsforskjeller i den uformelle omsorgsinnsatsen i Sør-Europa enn i skandinaviske land. Norge er kjent for sin likestillingspolitikk.

Bildet er likevel litt broket når det gjelder hvilke konsekvenser likestillingen får for omsorgen for gamle foreldre. I følge utredningen «Innovasjon i omsorg» (NOU:11, 2011) gir bortimot like mange sønner som døtre regelmessig hjelp eller tilsyn til foreldrene. Mens en tidligere studie fra NOVA viser for eksempel at fedre som deltar aktivt i omsorgen for barn, ikke opptrer mer hjelpsom som sønner enn tradisjonelle fedre. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er også dokumentert at sammensetningen av søskenflokken har mye å si for hvor mye hjelp den enkelte yter. Ofte utmerker én av søsknene seg som den som påtar seg, eller tillegges primæransvar for omsorgen for deres felles foreldre. Menn med søstre ender sjelden opp med denne rollen uten at foreligger særskilte grunner for det.     

Den generelle holdningen blant dem jeg intervjuet, var at voksne barn bør stille opp for sine gamle foreldre. På spørsmålet om de mente «døtre bør ha større ansvar for å hjelpe enn sønner», svarte samtlige nei.  Tilslutning til en generell norm forteller ikke nødvendigvis noe om atferd. Søster og bror kan ha samme ideal for hvordan hjelpen og omsorgen for foreldrene skal ytes, men høyst ulik måte å praktisere idealet på.

Svært mange av dem jeg snakket med innrømmer at det er forskjell mellom søsknenes innsats. Bildet er ikke entydig, men hovedtendensen er klar: Brødrene sier at søstrene gjør «noe mer» enn dem selv, og søstrene deler denne oppfatningen.  Erkjennelsen av ulik innsats behøver likevel ikke å være til hindring for relasjonen eller samarbeidet mellom søsknene. Jørgen (47) tror han besøker moren på sykehjemmet omtrent like ofte som søsteren, i hvert fall de siste par årene etter at de to hadde et lite oppgjør omkring saken. «Men hun er flinkere til å lage kos og hygge for mor. Jeg er liksom ikke helt der ennå», konstaterer han.

Også Kristian (45) mener han er hos faren nesten like hyppig som søsteren, men kontakten med personalet er det hun som ivaretar. «Min søster er bedre på det der», hevder han. For en del av søsknene representerer imidlertid fordelingen av ansvaret med å hjelpe foreldrene et betydelig potensial for konflikt. Ida (53) er oppgitt og indignert over broren. I farens begravelse holdt han en tale, hvor han rørt til tårer sa han angret på at han ikke hadde besøkt faren mer. Nå gjentar nøyaktig det samme seg overfor moren. Ida er uforstående til brorens prioritering av tid. Hun besøker moren to til tre ganger oftere enn han, selv om hun har atskillig lenger reisevei.

Lovisa (69) og brødrene bor alle nær sin 96-årige far. Brødrene driver med seiling og ferierer ofte i utlandet. Når faren skal til lege eller lignende, spør Lovisa av og til en av dem om å besørge det.  Hvis det ikke passer, hender det at de sender ham med drosje. Det opplever Lovisa både litt trist og en smule utrygt, tatt farens helse i betraktning. Lovisa er opptatt av at faren, som alltid var så aktiv, skal komme ut å oppleve ting. En gang foreslo hun at søsknene skulle invitere ham på søndagsmiddag hver sin uke. Det vant ikke gehør og skapte dårlig stemning. Lovise strever med å forstå brødrenes tankegang og tror forskjellene kan skyldes ulik standard for hvor mye omsorg og hjelp de mener at de bør yte til faren.

Det fins eksempler på brødre som gremmes over manglende engasjement fra sine søstre, men de er sjeldne. Odd (44) lurer på om søsteren virkelig skjønner hvor mye han sliter. Foreldrene er blitt temmelig skrøpelige og mottar nå daglig hjemmesykepleie. Minst fem ganger i uka er han oppom dem. Odd ble veldig skuffet da søsteren, som har familie og bor en dagreise unna, ikke kom hjem i sommer slik at han kunne dra til Syden.        

Moderne pårørendepolitikk er basert på likestilling mellom kjønnene. Velferdsstaten avlaster voksne barns ansvar for å hjelpe gamle foreldre. Når stell og pleie ikke lenger inngår i omsorgen, er det trolig lettere for sønnene både å slippe til, og å delta. Ingen av mennene jeg snakket med fritar seg selv seg fra ansvaret med å bistå foreldrene, dersom disse skulle ha eller få behov for hjelp.

Deltakernes fortellinger etterlater likevel et nokså klart inntrykk av at søstrene fremdeles investerer mer tid i denne hjelpen og ofte «ser» behov som brødrene enten ikke oppfatter, eller ikke er villige til å imøtekomme.  Slik ender kvinnene lett opp som «navet» i søsknenes omsorgsorganisering omkring foreldrene. For en del av dem innebærer det også den litt utsatte rollen som «administrativt ansvarlig», det vil si fordeler oppgaver og ansvar til sine brødre. Tradisjonelt har omsorgsyting utgjort en viktig del av voksne kvinners arbeidsoppgaver og identitet.

Dagens norske kvinner har imidlertid mange arenaer hvor de kan utvikle sitt selvbilde. Arbeidsmarkedet er blant de viktigste. Hva er så grunnen til at døtrenes dominans på området «hjelp og omsorg til gamle foreldre» likevel holder fram? Skyldes det at sønnene tjener på status quo og derfor ikke ser noen grunn til å utfordre denne posisjonen, eller dreier det seg om et «kulturelt etterslep» som norske menn vil ta igjen om ikke så lenge?

FORSKER PÅ ELDREOMSORG:Trude Brita Nergård ved NOVA/Høyskolen i Oslo og Akershus
FORSKER PÅ ELDREOMSORG:Trude Brita Nergård ved NOVA/Høyskolen i Oslo og Akershus Vis mer