Sophie Elise har ikke klær på seg

Som i historien med Keiserens nye klær, har Kristin Gjelsvik vært en av de første som har pekt ut det vi alle nå har et ansvar for å innse.

«FARLIG FORBILDE»: Sophie Elise Isachsen blir kalt Norges farligste forbilde av Kristin Gjelsvik. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
«FARLIG FORBILDE»: Sophie Elise Isachsen blir kalt Norges farligste forbilde av Kristin Gjelsvik. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer
Meninger

I helgen har bloggeren Kristin Gjelsvik gått hardt ut mot Sophie Elise i et videoinnlegg på bloggen hennes. Her kritiserer hun Sophie Elise for hennes innflytelse på unge jenter som ikke bare utgjør et dårlig forbilde, men et farlig forbilde attpåtil.

I dette innlegget setter derimot Gjelsvik fingeren på et mye større problem som angår alle influensere. Det er nemlig det faktum at å tildele ansvar til influensere er enormt vanskelig. Grunnen til dette er, slik som Gjelsvik utpeker, at det er to former for Sophie Elise (og alle influensere). Personen Sophie Elise, og produktet/merkevaren Sophie Elise. Disse to rollene er noe alle som gjør karriere av å gjøre seg selv, eller livet sitt til et produkt, innehar. Det mest kjente eksemplet på dette er selvsagt Kardashian familien i USA som også har vært forløperen til hele denne industrien. Problemet med at de innehar disse to rollene er at det er ekstremt vanskelig å kritisere disse produktene uten å være anklaget for personangrep eller å være «hater».

Fra gammelt av har vi alltid forstått det sånn at for å kritisere noe på en ordentlig måte, så må man kritisere saken, og ikke personen. Men hvordan kan vi kritisere saken, eller produktet, når det også er personen? Vi ser gjerne når bloggere blir kritisert at de kaller kritikken for personangrep. Andre ganger presenterer de det helt motsatte bildet, at det er en business de driver, og de krever å bli respektert som entreprenører og som en merkevare. Denne skiftingen frem og tilbake gjør at kritikken ofte faller mellom to stoler. Det kan også stilles spørsmålstegn med om det er derfor de får nettopp så mye påvirkningskraft - fordi det er umulig å kritisere de innenfor de rammene for kritikk vi er kjent med fra før.

Vi ser dette mest tydelig når influenserne går utenfor komfortsonen sin. Et godt eksempel på dette var når Anniken Jørgensen debuterte i fjor med det som ble omtalt både som en roman og en biografi. Fikk hun kritikk påstod hun at «dette er livet mitt du kritiserer». Men når hun måtte stilles til ansvar for innholdet i boken, var det plutselig bestluttet at det var en roman, og at det dermed ikke var samme krav til sannhet i innholdet. Dette er bare ett av mange eksempler som viser at vi aldri hadde akseptert denne skiftingen av roller og totale ansvarsfraskrivelse fra andre mennesker med stor påvirkningskraft i samfunnet vårt. Spesielt problematisk er det at disse personene har stor påvirkningskraft på ungdommer. Vi kan ikke stille samme krav til refleksjon rundt influensene til barn som det må gjøres til oss voksne. Vi voksne har et ansvar for å beskytte de yngste i samfunnet ikke bare mot dårlige, eller farlige rollemodeller, men også mot denne totale forvirringen rundt hva det betyr med ansvarliggjøring, kritikk og det å ha en offentlig stemme i Norge idag.

Som i historien med Keiserens nye klær, har Gjelsvik vært en av de første som har pekt ut det vi alle nå har et ansvar for å innse: Sophie Elise, og alle influensere forøvrig, har ikke klær på seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.