Anmeldelse: Sophie Elise, «Ting jeg har lært»

Sophie Elise om fitte til besvær

Sophie Elise gjør muligens mer skade enn gavn ved å fokusere så voldsomt på fitteskam.

UTLEVERER: Sophie Elise skriver modig, men nokså kunstig om fitteskam og forsøket på å knulle sin bifile legning ut av systemet. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
UTLEVERER: Sophie Elise skriver modig, men nokså kunstig om fitteskam og forsøket på å knulle sin bifile legning ut av systemet. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Ting jeg har lært»

Sophie Elise

Selvbiografi

Forlag: Strawberry Publishing
Utgivelsesår: 2020

«Nesten parodisk om fitteskam og jenteforelskelse.»
Se alle anmeldelser

«Du lurer kanskje på hvorfor jeg bruker ordet «fitte» så fritt, vi har jo tross alt lært oss at det er et stygt ord, noe man sier for å fornærme. Jeg bruker ordet så ofte jeg kan fordi jeg har brukt så mange år på å skamme meg over min egen. Jeg tar ordet tilbake, om enn i en bok, fordi jeg vet hvor ensomt det kan være å skamme seg over noe som samfunnet ikke aksepterer at du skammer deg for.»

Skriver Sophie Elise i sin tredje bok. Den handler om fitteskam. Hun forteller at hun hele livet har følt seg annerledes, fordi hun har så store kjønnslepper. Størrelsen gjorde henne til et mobbeoffer på skolen, og ga henne så dårlig selvbilde at hun faket orgasme etter orgasme i åtte år. Da hun endelig fikk operert dem, ble hun ikke lykkeligere.

Ja, sånn er det. Man blir ikke lykkeligere av å fikse på det ytre. Det fortalte Sophie Elise oss også i «Forbildet» (2018). Der var det puppene, nesa, lepper og rumpa som var hennes store komplekser. Nå er det altså fitta. Men noe skurrer. Ved å lage sine store kjønnslepper til et så altomfattende problem, gir hun dem et så stort fokus at hun står i fare for å påføre unge jenter skam over noe som kanskje ikke er et tema. Hennes ekstreme fokus på skam over eget utseendet kan med andre ord gjøre mer skade enn gavn, en tvetydighet hun også har blitt kritisert for i andre sammenhenger.

Pinlig selvopptatt

Boka er en slags tilbakeskuende dagbok fra en nå «moden» tjuefemåring som har funnet seg selv sammen med sin Kasper. Hun skriver om barndommen, om overfladisk kjendisliv, mislykkede kjærlighetsforhold og feminismen som ikke tar glamourmodeller på alvor.

Sophie Elise skriver godt i sin sjanger, er modig, selvironisk og faenivoldsk på sitt vis. Men hun er også pinlig selvopptatt og forbløffende overfladisk. For det er mer enn bare fitta som har gjort Sophie Elise til mobbeoffer.

Hun forteller om et hat- kjærlighetsforhold til vakre kvinner, og at hun ga seg selv ti dager «til å knulle sin bifile legning ut av systemet». Hun traff ei vakker jente, men klarte ikke å gjennomføre sex med henne. Også her ble hun stoppet av fitteskammen. Et bra sexliv lå åpenbart ikke i kortene for meg, fastslår hun, og så er hun liksom ferdig med det temaet.

Uhyggelig overfladisk

«Det ville vært veldig «on brand» for meg å plutselig være lesbisk, og jeg visste at folk ikke kom til å ta det på alvor», fortsetter Sophie Elise. Der har hun rett. Det ER vanskelig å ta Sophie Elise på alvor i denne boka.

Hun plukker liksom temaer i tiden, baker seg selv inn i dem på nokså kunstig vis, og raser videre. Hele tiden ved å kommentere seg selv i tredje-person – stort sett om hvor vanskelig det er å være en utskjelt kjendis. Det blir så uhyggelig overfladisk, og med noen voldsomme tildels parodiske språklige overdrivelser: «Hele fitta mi var bare all over the place – stor klitoris, lange kjønnslepper, nevn det, jeg har det».

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer