Sørbø forenkler

«MODERNISTENES DRØM

om den rene kunst har ført til en situasjon der kunstverket selv holder på å forsvinne», skriver Tommy Sørbø i Dagbladet (17.6). Det er en generaliserende påstand, som gjør bildet av både modernismens mangfold og den sammensatte samtidskunsten endimensjonal. Det konkretiseres i Sørbøs argumentasjon mot minimalisme og monokromt maleri. Sørbø ser bare identiske størrelser, og reduserer dem til «strategier» og maktspill. Men også denne kunsten er mangetydig og motsetningsfull.

Historien om kunst og kommunisme rommer også «paradokser i sitt skjød», som Håkon Bleken så riktig skriver i Dagbladet for i går (18.6). Han henviser her til den sentrale Sovjetmaleren Alexandr Dejneka(1899- 1969). Han underla seg påbudene fra de stalinistiske makthavernes side, og beholdt en priviligert posisjon. Likevel rommer deler ved hans hans maleri - som overfladisk ser ut som eksemplarisk eller ren sosialistisk realisme - den dimensjonen som Håkon Bleken ser som menneskelig i Dagbladet i går.

Dette også den tidligere undergrunnskunstneren Erik Bulatov, da han studerte ved Moskvas innelukkete kunstakademi på Stalins tid. Bulatovs humanisme slår også gjennom de ytre sett «ureine» trekkene av modernisme og figurativt maleri.

LIKHETEN OG

sammenhengene mellom den kunst som ble favorisert i mellomkrigstidas diktaturstater Italia, Sovjetunionen og Tyskland, framtrer ikke alltid slik i klartekst som på Verdensutstillingen i Paris i 1937. Der hang også Pablo Picassos «Guernica», som i motsetning til det det meste fikk liv utover sin opphavsmanns tid. Sørbø ser kanskje spanjolens modernistiske mesterverk et eksempel på «kunst uten autoritet». Jeg så bare Picassos menneskelighet under mitt første møte med «Guernica» i Museum of Modern Art 8. april 1973, den dagen Pablo Picasso gikk ut av livet.