Sørens siste sang

Søren Kragh-Jacobsen etterfølger Lars von Trier og Thomas Vinterberg med den tredje filmen laget etter Dogme-reglene. «Mifunes siste sang» vant sølvbjørn i Berlin og hadde premiere for en uke siden.

En formiddag i 1995 satt en filmregissør ved navn Lars von Trier på et kontor i København. Han kjedet seg. Han satt alene og skriblet på et stykke papir. Med ett materialiserte en idé seg i hodet hans. Han ringte sin unge kollega Thomas Vinterberg, og fortalte at han ville nedtegne et kyskhetsløfte, et sett med regler for produksjon av film. Vi må tilbake til utgangspunktet, mente von Trier. Bort med effektene. Bort med kunsten. Vinterberg kom, han satte seg ved bordet og sammen laget de reglementet som fikk navnet «Dogme 95». Det tok en halvtime, og de lo hele tiden.

For at dette skal bli en bevegelse, tenkte von Trier videre, så må vi ha med flere. Det blir ikke en bevegelse av at Thomas og jeg lager film etter noen nye regler. Hvem skal bli den neste? Hvem kan lage dogmefilm nummer tre? Selvfølgelig. Foreleseren fra Filmskolen. Han blide med krøllene.

KØBENHAVN. Søren Kragh-Jacobsen trekker pusten tungt og sier:

- Nei, jeg er ikke for gammel!

Han sier det med raspende dansk ettertrykk. Han snerrer ikke, men han er helt klart litt irritert.

- Ikke for gammel! Ikke for konvensjonell! Ikke for lite kreativ, sier Søren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han forstår ikke hvorfor folk er så fikserte på det med ungdom. Særlig her i Skandinavia, eller Scandinavien som Søren sier, er alle opptatt av unge Messias'er. Søren sitter i hjørnet i en stor, hvit sofa, foran et enormt vindu ut mot en vill storbyhage med plommetrær. Han har dårlig tid fordi han skal presentere filmen sin på Island. Søren Kragh-Jacobsen er rett og slett nesten litt sur.

- Jeg laget filmen fordi jeg trengte en renselse. Jeg trengte renselse. En kur. En midtlivskur. Jeg hadde laget en storproduksjon i England og gikk litt på tomgang. Jeg var satt i bås. Filmen er et fullstendig egoistisk prosjekt.

Søren Kragh-Jacobsen lener seg endelig tilbake. Han puster ut og legger hendene bak hodet. Så smiler han, forsonende.

Vi har strengt tatt akkurat satt oss.

UANSETT, SUR ELLER IKKE SUR; Søren Kragh-Jacobsen tilhører dansk films eldre garde. Han er snart toogfemti. Han har laget åtte spillefilmer og tre TV-serier. Han har hatt Lars von Trier som elev på skolen og kunne vært faren til Thomas Vinterberg. Han har grått hår ved ørene, og den type forsonende ansiktsuttrykk som bare folk over femti har. I hvert fall de over femti med plommehage. Slike menn er sjelden med på å revolusjonere europeisk film.

Nå har Søren laget «Dogme #3»: «Mifunes Siste Sang», om luksusprostituerte Liva som finner jappen Kresten og hans tilbakestående bror Rud på et forfallent bruk på Lolland.

- Jeg sa klart i fra til Thomas og Lars at jeg ikke gadd å lage en ny deppefilm. Jeg har laget nok deppefilmer. Jeg skal lage en livsbekreftende film, sa jeg, jeg vil ha happy ending; publikum skal forlate salen mer eller mindre lykkelige og oppløftede. Greit, sa de.

- «Mifunes siste sang» er kanskje den mest konvensjonelle av de tre filmene?

- Har du sett den?

- Ja.

- Den er laget på film, ikke på video, sånn som de to andre. Den er ikke laget med sånne rastløse kameraer. Dogme er jo ingen stil, dogme er ti regler! Det er du som er konvensjonell, som ikke ser at dogmefilmer kan lages på mange måter! Du fornærmer meg noe inn i helvete, selvfølgelig, når du kalle filmen konvensjonell.

- Det var ikke meningen.

- Å, jo, det var det nok.

- Har du komplekser fordi Vinterberg og von Trier har fått status som genier?

- Nei, overhodet ikke. Jeg har ikke vært redd og ikke vært misunnelig. Jeg har ikke tenkt på det ett sekund! Sånt er jeg blitt for gammel til. Dessuten er ikke Thomas Vinterberg et geni. Jeg vet godt at han er penere enn meg, men han er ikke et geni. Han er uhyre talentfull, men han er ikke mer talentfull enn meg. Med Lars blir det litt annerledes.

- Hvordan da?

LARS VON TRIER var Søren Kragh-Jacobsens elev. Ikke sånn å forstå at han har lært noe av ham. Men von Trier gikk på filmskolen, og Kragh-Jacobsen foreleste.

- Det var ikke derfor han spurte om jeg ville lage dogmefilm. Jeg tror han spurte fordi han liker noen av sangene jeg har skrevet. Jeg har skrevet mange sanger. Det er sangene jeg har tjent penger på.

- Hvordan var von Trier på skolen?

- Han var en drængerøv .

- En?

- En drængerøv. Altså en, en...

- Drittunge?

- Nja, kanskje. Nei, frekkere enn det. Drængerøven var han som alltid skulle slåss da vi gikk på barneskolen. Lars von Trier var et arrogant rasshøl.

- Hva lærte du ham?

- Ingenting. Han satt med ryggen til på forelesningene. Med hodetelefoner. Han hørte på musikk. Det er derfor han er blitt så tussete.

- Er han fortsatt et arrogant rasshøl?

- Absolutt ikke. Lars er en veldig varm person. Med en usedvanlig krøllete hjerne, som tenker skevt. Og det ville være løgn hvis jeg ikke innrømmet at danske regissører ikke har et lokomotiv foran oss som heter Lars von Trier.

- HAR «DOGME 95» reddet skandinavisk film?

- Nei! Jeg skjønner ikke hvorfor svensker og nordmenn er så opptatte av dette dansk film. Vi er jo nordiske. Vi snakker det samme språket. Vi har verdens mest eksklusive filmskole. Vi har hatt den i tretti år. Vi har alltid tatt dette med film alvorlig. Dere har akkurat fått filmskole.

- På Lillehammer.

- Nettopp. Det betyr ikke at dere ikke har talent. Bare dere slutter å lage disse Hamsun-filmatiseringene. De har vi sett førti ganger. Kan dere ikke lage noe som river buksene av publikum. Som rammer smerten og samtidig er litt underholdene. Har du smerten, gleden og ærligheten, så kan du lage film som foregår tre hundre meter under jorden. I en sekk poteter. Dere har jo noen utmerkede unge regissører i Norge. Synes jeg.

Søren Kragh-Jacobsen, drar på det og smiler.

- Særlig innen reklame. Hehe. Noen av de beste i verden. Harald Zwart er jo enormt talentfull. Hans eneste spillefilm er jo fantastisk.

- Synes du det?

- Ja, «Ti kniver i hjertet» var vidunderlig.

- Den var det Marius Holst som laget. Harald Zwart laget «Hamilton».

- Å, ja. Det var jo en forferdelig film. Dét var det. Men hvor blir det av Holst? Er han rammet av den samme skrekken som Thomas Vinterberg? Skrekken for å bli gammel, og kun ha laget én god film, en film han laget før han fylte tredve?

- Har du vært redd for å bli gammel?

- Ikke fysisk. Men gammel i hodet. Nå er jeg femti, nå er jeg ferdig, skjønner du? Men den eneste forskjellen er at fotografene ber meg være alvorlig når de tar bilder. I ett år har jeg vært alvorlig på alle bilder.

VI GÅR UT I HAGEN. Søren Kragh-Jacobsen slår ut armene og spør «Hva mer kan jeg drømme om, hvorfor skal jeg til Hollywood? Jeg blir ikke lykkelig av å eie to jetfly og ha Melanie Griffith i hovedrollen.» Så banner han. Fanden. Helvete. Han har fått råtne, blå plommer på de sorte skoene sine.

- Jeg har aldri hatt en så fin sommer, som da jeg laget «Mifunes siste sang», sier han.

- Hvorfor lager du ikke bare dogmefilm resten av livet?

- Jeg sa jo det var en kur. Det var som å slanke seg. Jeg tar en ny kur når jeg blir halvfjers år. Ja, altså, sytti.

Han plukker vekk noen plommerester og banner igjen.

- Jeg kan ikke slanke meg resten av livet. Det er jeg for glad i mat til.