SORGENS ANSIKT: Kritikerne forutsetter at mennesker i møte med tragedier kan velge en reaksjon. At frykt og sorg er rasjonelle prosesser, ikke ufrivillige emosjoner, skriver Warsan. Bildet er tatt utenfor den franske ambassaden i Praha lørdag 14. november. Foto: NTB Scanpix
SORGENS ANSIKT: Kritikerne forutsetter at mennesker i møte med tragedier kan velge en reaksjon. At frykt og sorg er rasjonelle prosesser, ikke ufrivillige emosjoner, skriver Warsan. Bildet er tatt utenfor den franske ambassaden i Praha lørdag 14. november. Foto: NTB ScanpixVis mer

Sorg er ikke et valg

Ethvert angrep på uskyldige mennesker er et angrep på oss.

Meninger

Jeg ble ikke satt ut da jeg leste nyhetsartiklene om Beirut i VG, Dagbladet og Aftenposten torsdag 12.11.15. Jeg fulgte ikke BBC World News? dekning av terrorangrepet. Jeg så ikke på Al-Jazeeras tv-program Inside Story for å få med meg ekspertenes analyser. Selv om CNN, i forbindelse med terroraksjonen, utviklet en oversikt med «hvem-hva-hvorfor», leste jeg den ikke for å forstå hendelsen bedre.

Jeg visste ikke at Det hvite huset øyeblikkelig fordømte hendelsen, eller at den britiske utenriksministeren erklærte at Storbritannia var beredt til å stå skulder ved skulder med det libanesiske folket, mot terroristene. Torsdag var en ordinær dag i livet mitt, men en brutal dag i verden.

Litt over ett døgn etter at 43 mennesker mistet livet i Beirut, fylte franske flagg Facebook. Jeg surfet norske, svenske, danske, engelske og amerikanske nyhetssider. Vi satt i stuen og zappet mellom ulike nyhetskanaler. Da det ikke var mulig lenger, hørte jeg på radioen for å holde meg selv oppdatert under klesvasking, matlagingen og tannpussen. Frankrike opptok hele helga.

Dette var to totalt ulike reaksjoner på to hendelser som, i nesten alle henseender, var like. I ettertid har mange, både her i landet og i det store utlandet, kritisert denne diskrepansen. Kritikken ble best artikulert av Frida Marie Grande som spurte:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«For hvor var flagg-funksjonene til Facebook da Beirut sto i brann to dager før angrepene i Paris? Hvor var det afghanske flagget da militante islamister halshugget en hel familie, deriblant to barn, i Kabul den samme uka? Og hvor i all verden var knappen for å legge det syriske flagget på våre profilbilder da vår tids største flyktningkrise begynte å utspille seg foran øynene våre? Da barn druknet i Middelhavet i søken etter et trygt liv?»

Kritikerne forutsetter at mennesker i møte med tragedier kan velge en reaksjon. At frykt og sorg er rasjonelle prosesser, ikke ufrivillige emosjoner.

Et terrorangrep i Paris berører meg mer enn et angrep i Midtøsten. Ikke fordi parisere er mer verdt enn libanesere, og ikke fordi jeg som vår statsminister har giftet meg i verdens mest romantiske by.

Et terrorangrep i Paris er nærmere. Så nærme at da nyheten sprakk var min første tanke: Dette kunne skjedd i Oslo. Det kunne ha vært tilbakevendte norske ekstremister som fyrte av under en konsert på Rockefeller, i restauranter på Torggata og på utesteder langs Karl Johan. Og er det ikke bare et spørsmål om tid før IS eller andre terrororganisasjoner peker ut et nytt europeisk mål?

Ethvert angrep på uskyldige mennesker er et angrep på oss. Enten de uskyldige er franskmenn, libanesere, nigerianere eller pakistanere. Paris derimot har, som London i 2005 og New York i 2001, konsekvenser langt utover skjev mediedekning ei helg i november.