Sorg og sårbarhet

«Jeg har den siste tiden observert at pressens respekt for etterlatte og familier i sorg har blitt mindre og mindre. Dette er bekymringsfullt.»

I Forkynneren kapittel 3 kan vi lese at alt har sin tid, og det understrekes spesielt at det finnes en tid for glede og en tid for sorg. Dette er et visdomsord det er viktig å minne mediefolk på. Sorg og savn etter at noen har mistet en kjær, har til alle tider og i alle samfunn blitt møtt med respekt. Etterlatte og spesielt enker har hatt sine normer å leve etter, men også møter med mennesker i sorg har vært omfattet av regler. Spesielt den første tiden etter dødsfallet skulle møtene være preget av respekt, omsorg og stillhet. I dette lå en forståelse at det var viktig og nødvendig at de etterlatte fikk være i sorgen. Jeg har den siste tiden observert at pressens respekt for etterlatte og familier i sorg har blitt mindre og mindre. Dette er bekymringsfullt.

Tradisjonen uttrykt i disse normene og reglene har vært og er til stor hjelp for de sørgende i den tunge tiden. Samtidig har de også for noen vært med på å gjøre det vanskelig å finne en naturlig måte å være på overfor mennesker i sorg. En modernisering og tillemping av væremåter har derfor vært nødvendig. Men i denne prosessen har det vært forsøkt å bevare ærbødigheten for døden, den døde og de pårørende.

De siste årene har imidlertid grensen mellom det private og det offentlige blitt visket ut, denne utviklingen sees tydeligst i deler av pressen og i noen fjernsynskanaler. I jakten på det autentiske skal alt et menneske føler og opplever, deles. Tidsavstand til hendelsen skal være kortest mulig. Det synes som om pressen mener de har rett og plikt til å delta i og formidle det intime og private i det øyeblikket noe skjer. Det omfatter også sorgen, smerten og fortvilelsen når noen har mistet en kjær under tragiske omstendigheter. Uten å ta stilling til hvor grensen går mellom det som kan deles og det som bør være privat, er det grunn til å advare mot praksisen med ikke å la sørgende få være i sorgen.

Den første tiden etter et dødsfall er for de etterlatte fylt av kaos og sjokk. Fasen er preget av uvirkelighetsfølelse og benektelse, pårørende har beskrevet dette som «å være ved siden av seg selv» og «jeg husker ingen ting fra de første dagene». Med andre ord er man svært sårbar.

Tiden mellom dødsfall og begravelse har også vært utsatt for endringer i skikker, men i mindre grad enn andre perioder rundt et dødsfall.

Denne tiden er meget viktig i sorgarbeidet, her legges grunnlaget for hvordan tapet bæres resten av livet. Den er blitt kalt den «intense uken» eller den «gylne tiden». Dette er den siste tiden de pårørende har sammen med den avdøde, senere har de bare en grav, og i dette perspektivet blir den spesielt verdifull. Familien samles rundt den døde og rundt minnene, mange foreldre ønsker å sitte ved kisten og se sitt barn om og om igjen. Noen tar også den avdøde hjem blant annet for ikke å bli forstyrret av for eksempel det fremmede sykehusmiljøet.

Med andre ord er det mange gode grunner for å la mennesker være i fred i denne fasen av livet. Å presse seg på for å få intervjuer og lage reportasjer omkring det tragiske som har skjedd, før den avdøde er begravd, er direkte uanstendig oppførsel. Ikke ut fra gamle normer eller regler, men fordi familien har behov for fred. I tillegg er de første dagene etter et dødsfall travle på grunn av praktiske gjøremål.

I denne fasen er de pårørende i en situasjon hvor de trenger å bli skjermet for unødvendig støy og hendelser som tar oppmerksomheten bort fra sorgen og sorgarbeidet. Personer i en tidlig sorgfase er meget sårbare. Små påkjenninger kan bli vanskelig å bære og en eksponering kan få konsekvenser langt over det en skulle forvente. For mange vil et møte med pressen være mulig å bære, men like fullt en unødvendig påkjenning. Hvem som er «sterk nok» til å bli forstyrret, er vanskelig å forutsi, derfor blir dette en sjansespill der gevinsten er langt mindre enn innsatsen. Hva er egentlig gevinsten? Eller sagt på en annen måte: Hvorfor er denne informasjonen akkurat på dette tidspunktet så viktig at journalister og redaksjoner velger en uanstendig oppførsel? Jeg kan ikke se én grunn til at slike reportasjer ikke kan vente til personene er i en annen fase i sorgen.

Selvfølgelig ser jeg avisene eller fjernsynskanalens behov for å være aktuell og å være først, men i denne sammenhengen blir det underordnet det hensyn som må tas til de sørgende. Det synes som noen bør beskyttes mot seg selv, i alle fall trenger de råd, veiledning og hjelp til å ta gode beslutninger. Dette burde være en viktig oppgave for pressen. «Kanskje vi skal vente med dette intervjuet» er i slike situasjoner etter min meining etisk riktigere enn «det er viktig å stå fram med din historie nå når saken er aktuell». Å intervjue personer som ikke er i balanse, er brudd på god presseskikk og i denne sammenheng uanstendig.

De fleste av oss synes det første møte med en venn eller bekjent etter tap er vanskelig. Man er redd for å forstyrre samtidig som en ønsker å trøste og være til støtte. Videre er slike møter for mange en påminnelse om egen sårbarhet og død. Som en gyllen regel kan en si at kommunikasjonen med sørgende har en annen grunnmelodi enn den som vi daglig bruker, og spesielt den som preger deler av pressen. Lavmælt tale og til dels taushet benyttes i stedet for store bokstaver. Ordene har noen ganger en annen betydning, i alle fall en annen valør, for en i sorg. Derfor blir det viktig at den sørgende er premissleverandør i møtene, han må få bestemme tempo, tid, tema og taushet. Det kan være en uvanlig og vanskelig situasjon for en journalist med behov for den gode artikkel eller det oppsiktsvekkende innslaget. Men dersom en har dette i tankene når en skal møte de sørgende og samtidig har særlig respekt for «den gylne tiden», blir risikoen for overtramp mindre. I klartekst betyr det at de sørgende skal være i fred den første tiden etter dødsfallet. Videre må journalister spørre seg selv og redaksjonen om dette intervjuet er så viktig at en bør ta kontakt med mennesker i en slik sårbar fase. Her ligger både et stort personlig og redaksjonelt ansvar.