Sørgekåpen

Utdrag fra boka

Hun hadde våget seg ut. Det var mørkt, men butikkene var lenge åpne. Hun kjøpte litt mat og et par ukeblader. Etterpå, da hun gikk nedover fortauet igjen, kom den vemmelige følelsen tilbake. Følelsen av at noen iakttok henne.

Hun snudde seg. Hun hørte lyder som ikke hadde språk. En dame i en trist, sort kåpe som bøyde seg og satte seg inn i en bil, trakk et øyeblikk oppmerksomheten hennes til seg. Følelsen av at det var noen bak henne var ikke til å holde ut. Hun kaldsvettet. Et sted holdt hun på å skli på en issvull.

Alle lydene rundt henne forsterket seg. Hun visste bestemt at det ikke bare var en følelse. Og sånn hadde det vært lenge nå. Av og til, når hun var ute og gikk i gatene, skjedde dette. Noen gikk et stykke bak henne, gjemte seg i portrommene, i butikkene hvis de var åpne, og kjørte sakte forbi henne i fremmede biler. Hun snudde seg alltid vekk, gikk så langt inn på fortauet hun kunne komme.

Hjemme i leiligheten igjen, bak den lilla døren, trakk hun for vinduene og låste sikkerhetslåsen. Ofte slo hun av lyset også, og sto og voktet bak gardinstoffet og tittet ut på gaten, oppover, mot de store trærne i parken. De dansende grenene som beveget seg og forstyrret bildet. Uroen ville ikke forsvinne. Himmelen utenfor var bare et sort gap over hustakene. Og månen var et stort stirrende øye som fulgte henne med det gule blikket.

Meldingen om drapet på Ester Synnøve Lønn ble ringt inn til nødtelfonen ved Oslo politidistrikt klokken 5.21, torsdag den 6. januar. Mørket klistret seg som sort hud til glassfasadene på det store politihuset. Gatene utenfor var folketomme. Dagslyset var ennå timer unna. Det var akkurat som om byen hadde trukket pusten nyttårsaften og holdt den siden. Men nå braket altså verden videre, inn i det nye årtusenet. Den fjerde hverdagen var i ferd med å revne, snart ville det fattige vinterlyset komme rullende over hustakene og renne ned i de travle gatene.

Det var en svært trett politikonstabel som mottok meldingen om det som skulle bli det nye årtusenets første drap. Han skulle gå av vakt klokken åtte. Han hadde tatt denne vakten for å tjene litt ekstra. Han hadde jobbet kontinuerlig i snart seksten timer. Det hadde som alltid, vært mer enn nok å gjøre. Familiekrangler, knivstikkinger og forsømte barn som måtte hentes av barnevernsvakten. Og nå, dette drapet.

Personen som ringte var usedvanlig rolig. Hun presenterte seg og forklarte at hun var 17 år og avisbud. Hun gikk med Aftenposten før hun begynte på skolen, og hadde som vanlig gått inn i oppgangen i Odinsgate og begynt å dele ut avisene ved dørene. Da hun kom til annen etasje, la hun merke til en dør som sto åpen. Antagelig hadde gjennomtrekken fra hoveddøren nede gjort at den gled helt opp. Hun hadde ikke kunnet unngå å se at det lå en kvinne på gulvet inne i stuen. Hun så riktignok bare føttene, men hun så at det var en kvinne fordi hun hadde rød neglelakk på tåneglene. Avisbudet hadde først forsøkt å rope for å få kontakt, men da kvinnen ikke reagerte, hadde hun gått inn og sett at det var blod overalt rundt henne. Hun hadde dessuten noen stygge merker i pannen og på halsen. Det var ikke vanskelig å forstå at kvinnen på gulvet var død.

Politikonstabelen ba avisbudet om ikke å røre noe, og om å bli på åstedet til politiet kom. Deretter slo han full drapsalarm. Politihusets hjerte begynte igjen å leve gjennom rommene og de tomme korridorene. Lys og datamaskiner ble slått på. Snart vokste lyden av telefoner og løpende skritt og rasling med papirer innover i lokalene. Bare tre kvarter senere sto en ung journalist fra VG nede i resepsjonen og stirret beundrende opp på de mange etasjene som åpenbarte seg mot det høye taket.

Ute i Asker ringte telefonen på Cato Isaksens nattbord mens han var dypt inne i en urolig drøm. Et gråskummende hav, mennesker som løp frem og tilbake på stranden. Vinden som gled usynlig gjennom den fargeløse luften. De tre sønnene, Gard, Vetle og Georg, som gjemte seg bak en veltet båt. Skumblondekanten, som nesten rakk frem til de bare føttene deres. Bildet revnet, ble til en skingrende lyd som vokste til en stor smerte i øret. Telefonen. Forvirret strakte han seg etter røret og sa hallo med grøtet stemme.

Bente rørte på seg i sengen ved siden av, åpnet øynene og stønnet lavt. Det var ikke noe nytt dette, at ektemannen ble oppringt til alle døgnets tider. Bare vissheten om at det kunne skje, gjorde at søvnen hennes ofte bare vaket i overflaten av den tyngden hun trengte for å bli uthvilt.

Georg, som sov mellom dem, satte seg opp og gjespet. Fireåringen gned seg i øynene. I skinnet fra nattbordlampen så han drømmeaktig ut, med det halvlange tustete håret og øynene som ennå ikke hadde vent seg til lyset. Det søvnige blikket hans sveipet over dragetennene på den lyseblå tapeten. Bente dyttet ham vennlig ned igjen og sa at det var midt på natten.

Cato Isaksen satt på sengekanten mens den kjølige luften i soverommet gled over den nakne kroppen hans. Huden nuppet seg i kulden.

- Ja, sa han kort. - Greit, jeg kommer.

Han slukket nattbordlampen, trykket ned den lille tappen på vekkerklokken og gikk stille ut av rommet og lukket døren bak seg.

- Skal jeg til mamma etterpå, spurte Georg ut i mørket og gjespet en gang til. I øynene danset ennå de skarpe dragetennene.

- Ja, sa Bente, i kveld skal du til mamma.

- Og til Hamza, konstaterte gutten fornøyd.

- Ja. Bente dyttet dynen omkring ham og kjente hvordan irritasjonen begynte å arbeide seg gjennom kroppen.

- Nå er du stille, sa hun med en stemme hun ikke brukte når Cato var til stede. Lukten av barnet som ikke var hennes, fikk henne til å snu ryggen til ham.

Natten hvilte fortsatt i sin egen skygge. Det var fem kuldegrader ute og helt mørkt da Cato Isaksen hutrende gikk bort til bilen som sto parkert ved enden av garasjene. Han angret på at han ikke hadde satt den inn. Nå måtte han skrape rutene rene for is før han kom seg av gårde.

Borte ved søppelkassene lå det flere bunker med aviser, bundet sammen med hyssing, oppå hverandre. Papirinnsamlingsbilen kom hver torsdag. Han hadde glemt å sette ut den store kassen med sammenbrettet julepapir. Et øyeblikk vurderte han å gå inn igjen og hente den, men fant ut at han ikke hadde tid. Pusten hans sendte skyer av damp ut i den sorte, iskalde luften. Dagene på denne tiden av året var som en eneste lang reise fra mørke til mørke.

Mens han kjørte innover, tenkte han på de siste dagenes begivenheter og på drømmen han hadde hatt om guttene. På det voldsomme havet og stranden. Drømmen hadde merkelig nok ikke, som drømmer flest, sklidd vekk og blitt til en grå abstrakt tankemasse. Han husket den fortsatt svært godt.

Cato Isaksen hadde giftet seg på århundrets siste dag. Det hadde vært fint og riktig. Ting var endelig i orden igjen, slik følte han det. Det hadde vært en enorm lettelse å være tilbake. Han hadde giftet seg med ekskona Bente igjen, med sine to eldste sønner til stede.

Et vennepar hadde vært forlovere, de samme som var forlovere for tyve år siden, da de giftet seg den første gangen. Etterpå hadde de feiret på Leangkollen kurs- og konferansesenter. Eldstesønnen Gard og kjæresten Tone hadde forlatt dem utpå kvelden til fordel for en annen nyttårsfest.

Bente hadde hatt en enkel beige drakt på seg, selv hadde han hatt mørk dress. Brudebukett ville hun ikke ha, men han hadde kjøpt en allikevel, bestående av røde roser, som den første gangen.

Georg, fireåringen som han hadde med Sigrid Velde, var ikke til stede. Georg var det synlige beviset på hans tragiske svik den gangen. Han var frukten etter et kort og hektisk sidesprang, som førte til skilsmisse og halvannet års samboerskap med Sigrid. Hverdagen hadde allikevel tråklet seg til igjen, selv om det ofte ble mye ståk rundt annenhver helg- og hver onsdag-besøkene. Spesielt når han hadde store og vanskelige saker å slite med og ikke kunne styre hverken tid eller tanker. Juleferien hadde gjort dem alle godt, men nå var hverdagen her igjen. En ny sak ventet. Som et stort grått pust hadde den rullet inn på soverommet og revet ham opp av søvnen.

Den unge jenta som hadde funnet liket, var blitt avhørt og sendt av gårde. Støvsuging av trappeoppgangen og sikring av spor pågikk for fullt. Naboene i oppgangen gløttet ustanselig på dørene for å få med seg hva som skjedde. Og utenfor, på fortauet, hadde det allerede samlet seg flere fotografer og journalister.

Ester Synnøve Lønn lå på siden, med den ene armen langs kroppen og den andre strukket ut over hodet. Hun lå på en seng av glassbiter fra en knust vase. Det gikk fortsatt, etter alle disse årene, et kjølig drag gjennom Cato Isaksen ved synet av et offer. Han kunne stadig huske mange uttrykksløse dødsmasker fra saker som lå langt tilbake i tid. Kropper i oppløsning, forferdelige ansiktsuttrykk. Et dødt menneske hadde en helt spesiell aura av stillhet og tomhet. Dette yrket minnet ham stadig om det unike og farlige ved å være menneske.

Rundt ham summet stemmene fra folkene i Åstedsgruppa. De tekniske etterforskerne, som hadde papirdresser på seg og tynne gummihansker på hendene, hadde fordelt oppgavene seg i mellom og var nå i full gang med å forsøke å finne spor. - Unnskyld meg et øyeblikk. En av dem dultet borti Cato Isaksen som flyttet seg over på den andre siden av liket. Den garvede drapsetterforskeren bøyde seg over restene av det som for noen timer siden hadde vært en levende kvinne, og betraktet sårene hun var blitt påført. I tinningen var noe av det lyse håret revet vekk. Et blått merke var grodd frem i pannen. Stikkmerkene på halsen talte for seg selv. Det var, så vidt han kunne se, tre av dem. De var vanskelige å skille fra hverandre på grunn av blod.

Øyenlokkene hennes var bare halvt lukket, alt som syntes, var en grågrønn halvsirkel. Over neseroten danset noen små fregner.

Ellen Grue kom bort til Cato Isaksen og satte seg på huk ved siden av ham. En varm iling gikk gjennom kroppen hans. Det knitret lett i papirdressen hun hadde på seg. Hun trakk plasthanskene bedre på hendene og tittet skrått opp på ham med de mørke øynene sine. - Jeg tror ikke hun har vært død så lenge, sa hun, - noen timer kanskje, men det må ha skjedd i natt en gang.

- Halspulsåren kuttet tvers over, sa Cato Isaksen og så igjen på de tynne snittene i halshuden og dammen av halvstørknet blod som lå i en rødbrun sirkel på gulvet ved siden av henne. En del av blodet var trukket inn i et lyst teppe og dannet et grotesk prikkete mønster. Offeret var kledt i en kort blå morgenkåpe.

- Hun har kanskje lagt seg og stått opp igjen, mumlet han for seg selv. Hun hadde ingen strømper. Føttene var bare. Han la merke til at offeret hadde noen små lyse fregner på leggene også.

- Det er flere tegn til kamp. Ellen Grue reiste seg igjen. Hun pekte på en lampe som var revet ned fra veggen. Den lå halvveis knust under en pinnestol. En duk var revet av et spisebord, en kobberlysestake var veltet. En bunke papirer lå strødd utover bordet og på gulvet nedenfor. - Men det har ikke vært så fryktelig vanskelig å ta livet av henne. Et sånt snitt i halsen, og du er død. Vi forsøker å legge papirene tilbake slik de må ha ligget, fortsatte hun og nikket mot en konstabel som puttet dem varsomt inn i en plastfolder.

En annen fra Åstedsgruppa, en stor litt treg type med rødlig hår, fotograferte rommet og alle detaljene grundig. Ellen Grue snudde seg et øyeblikk bort fra Cato Isaksen og leste et par setninger inn i en liten diktafon.

- Gratulerer da, med giftermålet, ropte den rødhårede til Cato Isaksen.

Ellen Grue snudde seg mot ham igjen og kastet et blikk ned på føttene hans. - Ta på deg plastsokker hvis du skal fortsette å trampe rundt her er du snill. Ansiktsuttrykket hennes forandret seg. Øynene hennes mørknet. Han smilte fort. - Greit, sa han.

Leiligheten var enkel, men likevel spesielt møblert. Farger og tekstiler var tydelig valgt ut med omhu. De stormønstrede gardinene i de høye gammeldagse vinduene var drapert i noen altfor store kruseduller på hver side. Veggene var sterkt gule og over den slitte burgunderrøde skinnsofaen hang et innrammet bilde av et lite småbruk. Ved siden av det hang et stort fotografi av en pen, smilende gutt med mørkt hår. Han manglet begge fortennene og hadde en blå vindjakke på seg.

På salongbordet, som var av glass, hadde de tekniske etterforskerne lagt papirene de hadde plukket opp fra gulvet i en liten nummerert haug. Foruten et par barnetegninger og noen kataloger, var det også en utrevet avisartikkel om en kattunge som var blitt reddet fra døden. Cato Isaksen dro på seg en plasthanske og tok den forsiktig opp. Et stort bilde av katten i mannens hender lyste mot ham. Eieren var i ferd med å binde den til T-baneskinnene, da en ung jugoslavisk mann dukket opp og dyttet ham unna i siste liten. Han tok kattungen og løp og reddet på den måten livet til dyret.

Politibetjent Roger Høibakk sto plutselig i døren i hele sin høyde. - Ferien over skjønner jeg. Aldri fred å få. Han nikket kort til Cato Isaksen, ristet på hodet og strøk seg over det glatte mørke håret. Så dro han på seg et par plastsokker og gikk bort til sjefen sin, hvilte hendene på knærne og bøyde seg over offeret.

- Pen dame det der, sa han. - Hvem søren har gjort dette her, tro?

- Hun har visst bare vært død i noen timer, sa Cato Isaksen og fikk øye på det lyse ansiktet sitt i et stort speil med en tung gullramme rundt. Bak ham sto Ellen Grue med ryggen til.

- Hva har vi? Roger Høibakk rettet seg opp igjen.

- Ingenting foreløpig. Hun ble funnet av et avisbud ved halv seks-tiden, sa Cato Isaksen og trakk på skuldrene.

- Jeg har ringt kammeret og bedt dem få tak i personalia og andre relevante opplysninger, men jeg går ut fra at den døde er Ester Synnøve Lønn. De fant et gammelt pass i en kommodeskuff.

- Hvor gammel er hun?

- Født i 1968, et par og tredve år.

Inne på det eneste og forholdsvis store soverommet sto en bred uoppredd enkeltseng langs den ene veggen og en blåmalt barneseng langs den andre. Barnesengen var pent oppredd med et vattert sengeteppe med trykte dinosaurer på. I den ene enden satt en stor, slitt tøykanin med lange ører og sorte gummistøvler på føttene. Det var en søtlig innestengt luft i rommet. Fra den gammeldagse lampekuppelen i taket kom det et trist, mørkegult lys. Under vinduet, som var trukket for, sto en skrivepult med en datamaskin. Over stolryggen lå det en rotete haug med klær, en sort langbukse og en tykk genser. På gulvet lå et par tynne strømpebukser og noen slitte tøfler.

- Hun har tydelig stått opp igjen, sa Cato Isaksen og så bort på Roger Høibakk som tittet gjennom en sprekk i gardinene.

- Hun har ikke engang rukket å ta på seg tøflene.

- Fullt kjør nede på gata, sa Roger Høibakk. - Nå blir det vel førstesideoppslag i morgen, tenker jeg.

På veggen over den uoppredde sengen hang et innrammet sitat: Lykken kommer til den som truer seg til den, sto det.

Ellen Grue kom inn i rommet. - Vi tar med oss datamaskinen med det samme, sa hun og ba Roger Høibakk om å trekke ut ledningene og bære maskinen ned i bilen.

Kjøkkenet var ryddig. Da Cato Isaksen åpnet en skapdør, var Ellen Grue der med det samme og ba ham oppgitt om å la være. Han løftet begge håndflatene avvæpnende opp foran seg og trakk seg baklengs ut av det lille smale rommet. - Greit, greit, sa han og ga henne et varmt smil. Det korte mørke håret hennes var bustet til på den ene siden. Plutselig kjente han seg trett og våken og opprørt på samme tid. Han tenkte på den gangen, for et år siden, da de hadde løpt linen helt ut for første gang. Munnen hans mot brystvortene hennes. Den glatte brune huden hennes i badekaret. Plutselig kjente han en avstand til menneskene og gjenstandene og de groteske hendelsene som hadde funnet sted i denne leiligheten for kort tid siden.

- Ellen, sa han, men hun avbrøt ham.

- La oss få et par dager på oss, sa hun stramt. - Så kan dere overta etterpå.

Morgentrafikken hadde tettet seg da Cato Isaksen satt i bilen igjen, på vei til politihuset i Grønlandsleiret 44. Han tutet irritert på en bil som klemte seg inn foran ham og gjenkjente samtidig den spente følelsen i magen, en blanding av opprømthet og avmakt. Tidsklemma, alt som hastet.

Avsnittet hadde fryktet nyttårsnatten. Katastrofefølelsene når det gjaldt overgangen til det nye årtusenet var store. Men det hadde gått over all forventning alt sammen. Datamaskinene hadde oppført seg eksemplarisk. Alle registrene og listene, alle avsnittets systemer var fit for fight videre.

Like morsomt var det ikke at fem politimenn fra en annen avdeling var blitt beskutt under et stort våpentyveri i Villmarkshuset på Grønland nyttårsnatten. En var blitt skadet, men overlevde. Av hans menn var det bare Roger Høibakk, som var steget i gradene og blitt politibetjent, og den joviale, alltid like rolige etterforskeren Asle Tengs, som hadde hatt vakt.

Hvor lang tid ville denne nye saken ta? Hva slags skjebner ville bli avdekket denne gangen? Han tenkte på liket av den trettito år gamle kvinnen med det lyse håret. Hvilke mørke skygger gjemte seg bak ugjerningen. Hvilket liv hadde hun levd, eller ikke levd. Han trakk pusten dypt. Det var bare å sette i gang. Han skulle finne drapsmannen. Intuitivt følte han at dette drapet kom til å bli oppklart, men han innså at det var dumt å ta noe på forskudd. Men den kjente uroen blandet seg allikevel raskt med en følelse av ro. Brikker hadde falt på plass i livet hans. Overskuddet var på topp og nå skulle han konsentrere seg om jobben sin og ikke involvere seg i noen annen kvinne. Skjønt involvere seg, det med Ellen hadde ikke vært annet enn en erotisk dragning som plutselig fikk et utløp. Hun følte det sånn, hun også, hadde hun sagt. Hun hadde forsikret ham om at det ikke var noe annet enn sex mellom dem. Han hadde elsket henne for det. Det var langt mellom kvinner som gikk så rett på sak som henne og som ikke diktet og fantaserte og laget et helvetes sirkus etterpå. Hun egget ham fortsatt, men nå skulle det være slutt.

Et øyeblikk dvelte tankene hans over hvem som egentlig var den rette. Om det virkelig var sånn at noen var den rette, eller om man måtte ta et standpunkt, bestemme seg. Han trodde nok mest på det siste. Han kjente seg lettet. Han hadde tatt et standpunkt. Bente var den rette. Han skulle holde seg til henne nå, henne og guttene.

Før og etter ordet finnes tegnet, og i tegnet det tomrom der vi vokser. Slik, som sår, er bare tegnet synlig. Men øyet lyver.

Setningene, som han hadde lest i en bok for noen år siden, da alt var kaos rundt ham, hadde på en eller annen merkelig måte festet seg i tankene hans. Ellers pleide han glemme ting han hadde lest nesten med det samme. Hva var det som gjorde at han tenkte på dette akkurat nå? Slik, som sår, er bare tegnet synlig.

Ofte var det sånn, at en eneste liten detalj kunne utløse svaret på en innviklet drapsgåte. Han tenkte på det, da han svingte inn i politihusets garasjeanlegg og parkerte på den faste plassen sin. Det var de små tegnene som var viktige, allerede fra begynnelsen av. Dette med at offeret hadde på seg morgenkåpe for eksempel. Det kunne bety at hun hadde stått opp igjen og åpnet for noen hun kjente. Men hvorfor hadde drapsmannen latt døren stå åpen bak seg etter at drapet var begått?