Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sørgelig kjedelig

Dørgende kjedelig om dop og drikking.

BOK: Alexia Bohwims debutroman «Frognerfitter» handler – som de fleste trolig har fått med seg etter den siste ukas betydelige medieoppmerksomhet – om den mildt sagt utagerende venninneduoen Billie og Susy, som vokser opp på Frogner i Oslo og tidlig erklærer seg som «Frognerfitter» – en livsførsel som innebærer oppsiktsvekkende mengder drikking, dop og sex på første date. Boka begynner med at Susy dør, og resten av romanen består av jeg-forteller Billies beretning om duoens ville liv, fra «jomfrufylla» i tidlige tenår til dagen hun sender en nedkjørt og rusa Susy av gårde med to sovetabletter og siden aldri får se henne igjen i live.

Utelivsromaner er ofte blitt møtt med lite godvilje i Norge, men i dette tilfellet er det all grunn til å være skeptisk. En kultursosiologisk inspirert roman om Frogner og strøkets nattsider kunne – på samme måte som ei liknende reportasjebok – muligens blitt interessant lesning, forutsatt at en skribent med fingerspissfølelse og blikk for mer enn klisjeene sto bak.

Fullstendig flat

«Frognerfitter», derimot, er blitt en mislykket, livløs tekst om to unge kvinner som verken kan ta vare på seg selv eller barna de etter hvert får. Det største problemet med «Frognerfitter» er ikke at den er så dårlig skrevet (som den også er), men at boka – med unntak av en og annen småkvikk sarkasme – er så uendelig monoton og kjedelig. Jentene drikker, doper seg, sjekker opp nye menn og drikker mer. De korte kapitlene er ofte knapt til å skille fra hverandre, og de flate personene er tilsynelatende blottet for noen form for indre liv. Muligens er den nøkterne stilen et forsøk på å skape en røff og «erfaren» tone, men i praksis understreker mangelen på takt- og stemningsskifter i teksten bare den utmattende følelsen av kjedsomhet.

Noen burde gitt Bohwim et introduksjonskurs i dramaturgi eller i det minste hjulpet henne med å skrive inn hendelser som motiverer til å lese videre: Det er utilgivelig for en underholdningsroman som «Frognerfitter» å være så påfallende uspennende som den er.

Tittelen forsøker å gjøre seg pikant og peker i en retning som knapt er til å misforstå, men om boka på noen måte skulle være egnet til å sjokkere, måtte det være i kvinnenes mangel på refleksjon over noe av den groveste vanskjøtselen av neste generasjon jeg har lest om på lenge. Selv om Susy og Billie sjelden lar seg be to ganger av nye menn, har Bohwim klokelig holdt seg unna nærgående beskrivelser av sine skikkelsers tallrike seksuelle eventyr. De som måtte bli egget av tittelen til å kjøpe «Frognerfitter» i håp om saftige sexskildringer, kan isteden trygt bruke pengene på publikasjoner der de med sikkerhet vet hva de får.

Ikke nytt

Bohwim later med utgivelsen til å ville minne om at det finnes sprekker i fasaden, også i en velstandsbydel som Frogner. At det finnes mennesker som drikker og ruser seg på Oslo Vest, slik det ganske sikkert gjør det over det ganske land, er imidlertid knapt noen overraskelse. Selv om Bohwim understreker at «Frognerfitter» ikke er en selvbiografisk tekst, ligger utvilsomt mye av bokas medieappell i spørsmålet om hvor mye av teksten som er «sann». Utestedene hun skildrer er høyst reelle – flere av dem eksisterer den dag i dag – og med i teksten er flere «ekte» kjendiser som presenteres nå og da med fullt navn, andre ganger lett maskerte.

Fornærmelse

Men en beretning om dekadent liv på Oslo vest som flørter med virkeligheten er ingen nyhet i norsk litteratur. På første side i romanen «I engelens munn» (1992), der han i forordet erklærer at «Dette er en sann historie», skriver Vetle Lid Larssen: «Hele brakka på Madserud var full, der var både kreti og pleti: den vanlige gjengen som alltid sto igjen efter stengetid og ventet på at Jacob skulle slå i bordet med et nasch, en haug andre han aldri hadde sett før, en masse bra damer, flere galninger, en tre-fire meglere, og en direktør i staten. Han var mest drita av alle. Verten hadde smelt iskalde, hvite burgundere i bordet, whisky av fremste sort, mexicanske six-packer, marihuana, ginseng-rot, og en dash med speed og uppers til dem som brød seg om det. Og mye soda. Det var en herlig natt».

Om heller ikke den – for å si det mildt – er noen klassiker, er Lid Larssens bok utvilsomt å foretrekke framfor «Frognerfitter».

Hadde jeg vært Lars Lillo-Stenberg, hadde jeg tatt det som en fornærmelse at en så dårlig roman som Bohwims bruker de fine deLillos-låttitlene som kapitteloverskrifter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media