Sørgelig, Lindell

Norsk samtidskrim er ikke hva den hausses opp til å være, mener Dagbladets anmelder etter å ha lest Unni Lindells nye krim og andre norske bidrag til sjangeren.

Les utdrag av boka

En ung kvinne, Ester Synnøve Lønn, blir funnet drept i leiligheten sin. Sannsynligvis myrdet av noen hun kjente. En nabo kan fortelle at Lønn følte seg truet av sin fraskilte mann. Noen dager seinere forsvinner sønnen Markus fra besteforeldrenes hjem, og det skal også vise seg at en av Lønns venninner har vært meldt savnet i over to år. Unni Lindells tredje roman med førstebetjent Cato Isaksen i etterforskerrollen er relativt grei skuring når vi snakker om plot. Og selv om Lindell ikke bringer ferske varer til krimtorgs, turnerer hun mysteriet med forgreininger tilbake til barndommen med sikker hånd og tar opp riktige temaer som mobbing og utsatt barndom uten at det blir påtatt tidsriktig.

Språklige floskler

Men språklig stinker «Sørgekåpen». Det som måtte finnes av driv og fokus i handlingen, blir underminert av pseudopoetisk babling og meningsløst setningsgyteri.

«Mørket klistret seg som sort hud til glassfasadene på det store politihuset,» skriver Lindell på side 10, og resten av romanen leste jeg med synet av en enorm neger brettet rundt politihuset for mitt indre.

Hva er det norske krimforfattere innbiller seg? At alle krimlesere er kritikkløse handlingsjunkier som glatt svelger 350 sider med gymnasiale språkeksesser uten innsigelser bare historien har hue og hale og helst innehar høy gjenkjennelsesfaktor? Det triste er at laber krim er blitt det litterære Norges ansikt utad.

Det påstås ofte at man må lese mellom linjene for å finne en mening med litteraturen. Når det gjelder norsk krim, må man for tida ganske enkelt lese helt andre bøker, er min påstand.

«Politihusets hjerte begynte igjen å leve gjennom rommene og de tomme korridorene» og «I hjernen duret tankene som lyden fra et stort uhyggelig ondskapens kraftverk» er bare to av utallige klønete floskler Lindell serverer.

Nok nå

Ellers krysses armer rastløst, stillheten ruver, og natta hviler i sin egen skygge både titt og ofte. Og når forfatteren skal beskrive den mistenkte eksmannens kvaler, varter hun opp med formuleringer som «Nervene lå blottlagte og åpne. Livet hans hadde liksom gjemt seg i en mørk fold. Hvor mye kunne et menneske tåle?». Denne leseren tåler i hvert fall ikke stort mer hjelpeløst krimvås denne høsten.