Sørgelig mislykket

Det er lenge siden jeg har lest ei litteraturliste som ikke har vært ordnet etter alfabetet, ja, ved nærmere ettertanke kan jeg ikke huske å ha støtt på noe sånt i ei bok før.

Kilde- og litteraturlista er heller ikke lang, så noen stor oppgave hadde det ikke vært å sette den opp på en anstendig måte. Det er rart at litteraturlista ikke er lenger, for kildespørsmålet har vært vanskelig.

Også dette er en uautorisert biografi. Jens P. Heyerdahl d.y. har ikke villet gi fra seg kildemateriale eller la seg intervjue av forfatterne, Terje Erikstad og Geir Imset, begge journalister i Dagens Næringsliv.

I en slik situasjon må prosjektet justeres: Har man ikke anledning til å gå tett på personen, får man skildre vedkommende på litt lengre avstand i den virksomheten han driver. Og her er kildene legio, hva har ikke skjedd i norsk industri etter at Jens P. Heyerdahl begynte som direksjonssekretær i Dyno Industrier i begynnelsen av 70-åra? Problemstillinger og skriftlige kilder står i kø for garvede næringslivsjournalister (avindustrialisering, globalisering, modernisering, ny teknologi).

Men verken sånne problemstillinger eller åpne kilder som belyser dem, er benyttet. I stedet har forfatterne brukt gamle avisintervjuer med Jens P. Heyerdahl d.y., og muntlige informanter som ofte har insistert på å være anonyme. Avisintervjuer er nesten alltid en elendig kilde, i alle fall for faktiske opplysninger og for en persons intensjoner og hensikter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anonyme kilder

Erikstad og Imset er selv klar over at bruk av «anonyme kilder er problematisk, men dessverre nødvendig for å kunne gi en bred beskrivelse av Heyerdahls modus operandi som industrileder» (s. 8).

Det er da ikke nødvendig med anonyme muntlige kilder for å beskrive for eksempel hvor mange arbeidere det var i Orkla da Jens P. Heyerdahl d.y. begynte, og hvor mange det er nå, hva alle fabrikkene i konsernet produserer, hvor mye de tjener på de gule makrellboksene og leverposteien. Det står ingenting om det. Det står ikke engang hvor i landet fabrikken til Denofa, giganten i norsk fettherdingsindustri, ligger. Borregaard, et annet ikon i norsk industrihistorie, skildres altfor knapt - hva har skjedd etter at Orkla overtok? Drives det godt i Sarpsborg nå? Det står ikke noe om det!

Forfatterne sier at de har «søkt å kryssjekke opplysninger som er gitt anonymt» (s. 8). Det er vanskelig å tolke utsagnet på annen måte enn at forfatterne vedgår å ha brukt opplysninger gitt anonymt uten at det har vært mulig å kontrollere dem.

Grei skuring?

Det er mulig dette er grei skuring i avisverdenen, men når det gjelder for eksempel forfatterbiografier er det etablert en høyere standard: Kildene og bruken av dem skal være etterprøvbare. Men det trengs da ingen anonyme kilder for å beskrive for eksempel hva slags aksjeutbytter som har vært utdelt i Heyerdahls tid. Det er merkelig, men det står ikke noe om det i denne boka om Orkla.

Det er kombinasjonen av alle de åpne, interessante og helt etterrettelige kildene som ikke er brukt og anvendelsen av anonyme ikke-etterprøvbare kilder som gjør at boka rett og slett ikke holder mål.

Fyllstoff

På de første 100 sidene står det nesten ingenting om Heyderdahl, de er fylt opp med likt og ulikt. Blant annet står det at «Kreuger skjøt seg med en kule» (s. 60). Kreuger var en underlig fyr, men han brukte vel revolver eller pistol når han skulle skyte?

Uansett er dette fyllstoff, og de 100 første sidene består av det. Hvor uautorisert boka enn er, blir den ikke biografi av det. Til det kreves et minimum av opplysninger om karakterutvikling og livsfaser, det minimumet er ikke oppfylt.

Det antydes i boka at Heyerdahl på grunn av sine antatt tette bånd til ledelsen i LO og Arbeiderpartiet kunne legge ned gruvevirksomheten i Løkken uten store protester. Det er mulig det er riktig, men hva er i så fall forfatternes forklaring på at protestene ble så store da Orkla ville legge ned Stabburets avdeling i Øyenkilen, Gressvik, at planene ble trukket tilbake?

Hvorfor er det ikke satt opp en oversikt i boka over hvor mange styrer Jens P. Heyerdahl sitter i. Det er tilgjengelig i åpne kilder. Det blir for mye aksjehandel og antatte konspirasjoner, aksjehandelen ses aldri i lys av en vedvarende overakkumulasjon som gjør at finansmarkedene flommer over av penger.

Det tjener forfatterne til liten ære at årsberetningen for Orkla gir flere opplysninger om industrikonsernet enn hele denne uautoriserte biografien. Det er sørgelig at boka er mislykket, for det at den foreligger, vil i mange år skjerme Jens P. Heyerdahl d.y. mot bøker som ville gått hans person og virksomhet kritisk etter i sømmene.