Sørgelig ubehjelpelig

Jan Werner Danielsen hadde fortjent bedre.

BOK:Det er ikke uproblematisk å skulle sette seg til doms over en far som bestemmer seg for å fortelle sin nylig avdøde sønns historie. Men Thor-Erling Danielsen gjør det ikke lett for seg: Ikke noe sted i «Bare Werner» reflekterer han over hvorfor han velger å liste opp en rekke av sin sønns kjærester og partnere, antyde flekker på sønnens sengetøy i den hensikt å bevise at Jan Werner hadde seksuelle forhold til kvinner og skrive setninger som «…skillet mellom venner, ansatte og kjærester ble etter hvert utvisket og til tider komplisert – spesielt når kjærestene var både gutter og jenter, og siden han noen ganger hadde flere samtidig» om et menneske som hele sitt liv nektet å uttale seg om detaljene i kjærlighetslivet sitt til mediene.

«Dårlig samvittighet»

«Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg leser i boka hans, for jeg kikker inn i hans innerste…», skriver faren om da han åpner Jan Werners Pusur-skoledagbok fra da sønnen var 11. Liknende refleksjoner er ikke å finne i avsnittene der han går i detalj om angsten, alkohol- og økonomiproblemene og komplikasjonene med de mange kjærestene.

Fraværet av dem i teksten, betyr imidlertid ikke at Danielsen ikke har hatt sine grunner. Selv om det ofte kan fortone seg unødig utleverende og vanskelig å forstå at Jan Werners sviktende helse detaljanalyseres for åpen scene, kan det godt være at Danielsen har de beste intensjoner. «Vi ville fortelle om tragedien med våre egne ord», skriver han om sitt ønske om selv å overbringe dødsbudskapet om sin sønn til resten av familien. Kanskje er det et liknende behov for å fortelle sin variant av en historie mediene har kringkastet deler av om og om igjen, som fikk Danielsen til å skrive «Bare Werner».

Noen steder i teksten trer også behovet for å rettferdiggjøre familiens valg – for eksempel om å nyte alkohol i Jan Werners nærvær, selv om de visste at han slet med drikking – fram. Kanskje vil faren fortelle om «medaljens bakside» – «Bare Werner» er historien om den uvanlige bygdegutten som elsket Barbra Streisand og hadde en stemme som kunne knuse krystall og brakte ham fra Nord-Odal til «den store verden», men som aldri ledet ham ut av rollen som den sosialt usikre outsideren.

Ubehjelpelig tekst

Muligens vil faren hjelpe andre til å velge annerledes når han forklarer Jan Werners mange problemer med at «hans legning og vesen ble hans personlige drama gjennom hele livet». Det er ikke godt å vite.

Sikkert er det imidlertid at han har skrevet en sørgelig ubehjelpelig tekst. Ikke bare mangler den refleksjon: Både språklig og tankemessig er det så tett mellom klisjeene at «Bare Werner» som oftest er en utholdenhetsprøve av de riktig store. Side etter side fylles av intetsigende oppramsing av talentkonkurranser og konserter der Jan Werner er «som i en rus» eller synger som en gud.

Glimtvis kvikk

De intime detaljene til tross – i store deler av boka kommer vi Jan Werner alt annet enn nær.

Når sangeren selv kommer til orde, ser vi derimot glimt av en langt kvikkere og mer kompleks skikkelse enn han faren viser fram. Forlaget må imidlertid bære mye av skylden for svakt manusarbeid.

Jan Werner Danielsens dramatiske liv er utvilsomt stoff til ei god bok. Men den må noen andre enn faren hans skrive.