Sørgelig

Det er like greit å innrømme det med en gang: Musikk-Norge akkurat nå er sørgelig fattig på stjerner og artister med utstråling. Og et presumptivt glamorøst og glitrende show som Spellemannprisen uten stjerner, se det er ganske så sørgelig det også.

For musikkbransjen må det nærmest fortone seg som et mareritt: Her har man to timer i beste sendetid til å mønstre sine helter og profiler. Men så har man kommet i den kinkige situasjonen at disse profilene er artister som nesten ikke selger plater, artister som folk ikke har noe forhold til, ja artister som store deler av det norske folk ikke har hørt om.

Og det blir ikke stort bedre når mange av artistene leverer flate og uinspirerte opptredener under Spellemann-showet.

Pinlige takketaler

I tillegg må gårsdagens takketaler karakteriseres som noe av det mer pinlige som er prestert i beste sendetid på norsk tv.

- Vet ikke hva jeg skal si, jeg, uttalte vokalisten i Covenant så vist i sin spirituelle takketale. Og snakket med det på vegne av altfor mange av årets prisvinnere.
Har virkelig den norske artiststanden så latterlig lite å melde? Mistrives de med å stå på en scene? Er det så uvirkelig sjokkerende å motta en Spellemann at man bare blir helt målløs? Eller er det blitt slik at Spellemann har så liten prestisje at folk ikke gidder å forberede seg?

Hvor er entusiasmen, galskapen, spontaniteten, i det hele tatt de artistiske kvalitetene?

Når det tilsynelatende er så revnende likegyldig å få norsk musikks mest prestisjetunge pris, og når artiststanden viser seg så internt udugelig, kan man vel likegodt droppe hele Spellemannprisen som tv-show, og levere ut prisene på nachspielet etterpå.

For mange i musikkbransjen har jo den delen av aftenen vært den viktigste i mange år likevel.

Fortjente priser

Når det er sagt førte gårsdagen til fortjente priser til noen av de få synlige populærmusikalske talentene som fjoråret hadde å by på.

Det er hyggelig at D'Sound endelig får anerkjennelse for sin urbane popmusikk, det er prisverdig at Spellemann-komiteen har skjønt det platekjøperne ikke har skjønt - at Bertine Zetlitz er en smart popartist, og det føles nærmest som en lettelse at Midnight Choir blir hyllet litt. Bandets opptreden i går ble da også kveldens høydepunkt, med en smertefullt bra tekstinnlevelse og framføring fra vokalist Paal Flaata i låta «Amsterdam Stranded». Ellers noterte vi oss en kraftfull opptreden fra Dimmu Borgir og godkjent innsats fra folk som Lene Marlin, Vidar Busk og Øystein Sunde.

Antikvert

Bukkene Bruse og Ole Paus/Oslo Kammerkor var overbevisende i det de gjorde, men for tv-titterne var det glemt etter en episode med Mr. Bean. Denne inndelingen i populærkultur i «prime time», og alle de rare og sære - svensktopp og Arne Nordheim og sånn - langt utpå kvelden, vitner om et antikvert kultursyn fra arrangørenes side. I en tid da musikere passerer sjangergrenser med den største naturlighet, bør og skal det ikke være et slikt skille.

Dessuten er Leiv Ove Andsnes en mye større popstjerne enn det hele den norske populær-kulturbransjen klarer å oppdrive i øyeblikket. Akkurat det var gårsdagens en litt for god dokumentasjon av.

SJOKKERTE IKKE: Dimmu Borgir var årets mest kontroversielle band. Men ingen lot seg sjokkere.