Sorgens lammende kraft

Robert Hellenga har skrevet en omfangsrik og mangefasettert roman.

2. august 1980 eksploderte en bombe på jernbanestasjonen i den italienske byen Bologna. Attentatet, som kostet åttiseks mennesker livet, ble utført av nyfascistiske terrorister og var den blodigste voldshandling i Europa siden annen verdenskrig. Grunnet politisk renke-spill ble etterforskningen kraftig forsinket, og det tok mange år før de skyldige kunne bli stilt for retten. Robert Hellengas roman tar utgangspunkt i denne virkelige hendelsen, og skildrer en fiktiv amerikansk familie som mister en av sine egne i eksplosjonen.

Ensomhet

Sentralt i handlingen står Alan «Woody» Woodhull, middelaldrende familiefar og universitetslærer, som sammen med kone og to gjenlevende døtre må forholde seg til datteren Cookies lemlestelse og død.

Tragedien blir større enn selv et meningsløst drap skulle tilsi, når disse fire glir fra hverandre i sorgen. Woodys kone går i kloster, døtrene reiser ut for å studere og arbeide i andre deler av landet, og Woody knuges av ensomhet og lengsel etter mening. Han søker trøst i sin yndlingsmusikk, blues, og i armene på en ung elskerinne som også er hans student. Men livet går ikke egentlig videre. «Cookies død var som en snor som bandt oss til fortiden. Av og til trodde vi at vi hadde kommet løs og kunne løpe fritt, men så ble den strammet til, som en hund som glemmer at den står i bånd,» slik en av døtrene sier det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tilgivelse

Boka skildrer sorgens lammende kraft, og dragningen mot det som aldri kan vende tilbake. Likevel dreier det seg vel så mye om livets evne til å ta oss med videre, selv når alt synes håpløst og fastlåst. Woody opplever dette når forholdet til den unge studenten blir et yrkesmessig problem, og han bryter opp og reiser til Italia for å følge rettssaken mot terroristene. Han føler bitterhet og hat, og blir ikke følelsesmessig forløst før han møter en av de ansvarlige ansikt til ansikt.

Da forstår han med ett tilgivelsens natur, eller snarere dens praktiske berettigelse: «Hva om man tilgav noen, ikke for å demonstrere (for seg selv, for andre eller for høyere makter) omfanget av sin velgjørenhet, men som en nødvendighet, for å gjøre det mulig å leve videre, slik at man ikke ble nødt til å bære på hatet?»

Denne innsikten, som til slutt setter ham fri, innbefatter også venner og kjente han selv har såret på sin vei. Slik veves flere skjebner sammen, og Woody og hans nærmeste ser etter hvert livet i større per-spektiv.

Finstemt

Boka er omfangsrik og mangefasettert, men ingen litterær murstein. Til det er den for musikalsk og finstemt. Dette er romanen John Irving aldri kunne ha skrevet. Den beveger seg som en jevn og lavmælt organisk strøm, som en sakteflytende elv gjennom et allmennmenneskelig landskap. Her faller spurver til jorden, og de levende kan ingenting gjøre. Men livet lever, og litteraturen likeså.