Sorgerfaring i nøkternt språk

Hva skjer i en familie når et av barna dør? Sorgens ulike manifestasjoner står i fokus i debutromanen «Dagene er gjennomsiktige».

Verden fortoner seg med ett svært annerledes for en familie på fire når et av barna rykkes bort fra livet. Storesøster Sofie har ordet. En sommer drukner lillebroren hennes i en brønn. Familien hensettes i sjokktilstand, og smerten forties. Det kan virke som om resten av livet kommer til å arte seg som en eneste lang ventetid.

Impresjonistisk

Sofie registrerer alt dette med undring. Hun opplever selv en viss distanse til omgivelsene, fordi hun er barn og ikke har forutsetninger for å forstå dyp sorg. Hun oppfatter bare utsnitt av virkeligheten.

Vannelementet spiller en viktig rolle i Sofies sansninger. Regndråper, brønnvann, tårer og kaffedråper i bestefars skjegg vekker assosiasjoner hos henne.

Dette kan tilbakeføres til måten lillebroren forulykket på. Videre rammer metaforen «gjennomsiktig» mange elementer i boka. Spor etter regndråper på en ellers fettet vindusrute er, opplagt nok, gjennomsiktig. Dagene og årene med sorg er gjennomsiktige, de sorgrammede familiemedlemmene er det også: «Bestefar skrumper sakte innover mot det gjennomsiktige.» Alt uthules, tømmes for mening og forsvinner sakte, men sikkert. Metaforen beriker sorgfornemmelsen.

Ujevn rytme

Kristensen legger vekt på i størst mulig grad å gjenskape den lammende tilstanden familien har havnet i, og velger et stramt språk og en knapp stil. Gjentakelsen brukes hyppig som virkemiddel. Deler av en setning gjentas og effekten forsterkes: «Hvis Jonas hadde vært her nå, hadde ikke mamma forsvunnet. Hvis Jonas hadde vært her nå, hadde mamma vært glad. Hvis Jonas hadde vært her, hadde mamma laget blåbærpai og smilt fordi Jonas var høyere enn henne og høyere enn meg.» Gjentakelsene er likevel ikke gjennomført, men opptrer med uregelmessige mellomrom. Språket tetner til på vilkårlige steder. Dermed brytes rytmen.

Skrivetalent

Boka er todelt. Sofie er barn i første del, voksen i andre del. Det er liten forskjell på språket i de to delene, hele veien er stemmen enkel og barnaktig.

Mangelen på utvikling i Sofies språk understreker at sorgen er vedvarende, og poengterer at følelsene står i fokus framfor refleksjonene.

I del to skjer det likevel en viss forløsning hos familiemedlemmene, særlig hos mora. Denne delen er bedre, ikke minst fordi den er fortalt med mer engasjement og driv.

Kristensen har åpenbart skrivetalent og ambisjoner, og håndteringen av sorgtematikken er tidvis sterk. Språket trenger imidlertid finpuss før det sitter.