Sorgfull velklang

Ektefølt klagesang.

CD: MAGDALENA KOZENÁ er en av de få nye sopranene du umiddelbart identifiserer på stemmeklangen

alene, hver gang hun kommer med ny plate. Karrieren fortsetter med stormskritt, og ser ut til å kunne bære

henne langt. Nå er hun ute med Bach-plate, som minner om at det var i Bach hun først brøt gjennom som det store, nye talentet hun fortsatt er.

Men denne gangen sprer hun seg på hele Bach-

familien, Johann Christoph, Carl Philipp Emanuel, Johann Christoph Friedrich foruten gamlefar sjøl, med Francesco Bartolomeo Conti som den eneste utenomfamiliære som er innlemmet i det gode selskap.

Om navnelisten spriker, så samler hun musikken

uttrykksmessig. Klagesangen, det ærverdige lamentoet, samler alle de musikalske impulsene. Orkestersatsen

er lagt i hendene på gamle samarbeidspartnere, nemlig Musica Antiqua Köln under Reinhard Goebel, og de

kvitterer for tilliten med spill av første klasse.

MER DISTINKT orkesterklang leter du forgjeves etter blant gjengen av gode barokkorkestre, og under Goebels solofiolin får de også med seg et anstrøk av det smertefulle tonefallet som har gitt sjangeren navn.

Men helheten henger på Kozenás stemme. Og der henger den godt. Hun synger lydhørt for tekstens skiftninger, lett i tilslaget, men hun når alltid bunnen i hver tone, og hun evner å bygge opp foredraget slik at vi virkelig får nærkontakt med den klagende kvinnen, som henvender seg dyptfølt med sin lidelse for dem som er i stand til å ta den til seg. Du hører at hun vet hva hun synger.

Det klinger med andre ord smertelig vakkert, slik det skal gjøre det i et skikkelig lament, og det bærer, hele CD-en gjennom.

SORGEN ER av en annen art hos georgieren GIYA , en av samtidskomponistene som ECM-labelen har løftet fram til verdensomspennende

KANCHELI

berømmelse. Med god grunn.

Nå er den store orkesterkomponisten ute med en kammermusikkplate, «In l\'istesso tempo». Men det klinger ikke noe smålåtent av den grunn. Kancheli slår alltid musikken opp i det store format, uansett besetning, og har fått førsteklasses musikere til å målbære den: Gidon Kremer med samarbeidspartnere, samt The Bridge Ensemble.

Jeg vet ikke helt hva det er ved Giya Kancheli som gjør slikt inntrykk på meg hver gang jeg hører ham. Kanskje er det anstrøket av patos, som gir til kjenne at denne musikken er til å hvile seg i, å strekke seg helt ut i, uten at smerten i den blir til noe forstilt. Det rår en oppriktighet i uttrykket i denne musikken som er sjelden, og som du føler gjør deg godt, midt i overbudet av Weltschmerz .

DET ER IKKE mye sorg hos sistemann ut i dagens spalte. Meksikanske ROLANDO ILLAZÓN er ute med sin andre plate, for å innfri forventningene han har bygd opp som nytt stjerneskudd blant tenorene i faget. Og innfrir gjør han, langt på vei. I til dels krevende arier av Charles Gounod og Jules Massenet får han vist alt han er god for. Han mestrer virkelig det aller meste, med en nyanseringsevne i foredraget som kommer til å bringe ham langt. Det eneste i hvert fall jeg savner, er den såre undertonen i uttrykket, den som kan forvandle en mesterlig portrettør av karakter til å bli helt uimotståelig.

Vi får se, ved neste møte.