Sorgmunter genistrek

Svart komikk og solid dramatikk.

FILM: Å se sine foreldre visne bort, er ikke moro. At de i perioder glemmer hvilken årstid det er, hvor de er - hvem du er - er ekstremt smertefullt å bevitne. Demens er ikke gøy. Men det betyr ikke at en film om temaet behøver å bli tung og traurig. «Innen familien» er et glitrende eksempel på at praktisk talt alt kan gjøres om til god underholdning. God og intelligent underholdning. Så lenge talentet og viljen er der.

Tøff oppvekst

En telefon midt på natta. Pappa, som bor i en pensjonistlandsby, er ikke lenger helt seg selv. Kan kanskje de voksne barna hans komme og gjøre noe? Jo da, noe må og skal gjøres. Men kanskje ikke helt ennå? Så dør pappas kjæreste og barna har ikke lenger noe valg. Noe må gjøres. Men hva? At pappa aldri var en spesielt god far, at barna fremdeles sliter med ettervirkninger etter en tøff oppvekst, gjør ikke saken lettere. Men blod er tykkere enn vann og bla, bla, bla. Så søskenparet Wendy (Laura Linney) og Jon (Philip Seymour Hoffman) gjør som mange andre i samme situasjon, og får livet snudd opp ned over natta.

Beksvart komedie

Dette kunne som sagt blitt ganske triste greier. Det kunne også blitt ekstremt sentimentale saker. Heldigvis blir det ingen av delene. Tvert imot framstår dette som en slags beksvart komedie, over en bunn av ekte følelser og troverdige typer. Regissør Tamara Jenkins mestrer balansegangen mellom det dypt tragiske og absurde komiske i situasjonene som oppstår. Akkurat når du tenker at nå bikker det over, nå blir det «ukas TVNorge-film», smeller en makaber tørrvittighet inn fra høyre. Det er lenge siden jeg har flirt så godt i et øyeblikk, for å svelge i det neste. Manuskriptet til Jenkins, som hun ble Oscar-nominert for, er propp full av god dialog, regien vitner om et øye for ørsmå, fine detaljer og de store linjene. De voksne barna Wendy og Jon, samt den ganske usympatiske faren, føles som hele mennesker fra første bilde. De er mennesker du har møtt, eller kan komme til å møte når som helst.

Troverdig

Skuespillerne har også sin del av æren for at dette blir så bra. Verken Philip Bosco, Laura Linney eller Philip Seymour Hoffman er filmstjerner, de er filmskuespillere. Med stor overbevisning og små virkemidler, skaper de typer man både kjenner igjen og føler med. Samspillet mellom dem er så troverdig at jeg ikke ville blitt overrasket hvis noen fortalte at de faktisk var søsken i virkeligheten.

«Innen familien» er en film som tar opp et allment og vondt tema på en velsignet direkte måte. Den er full av humor og varme, samtidig som den er sår og vond. På et punkt bytter barn og foreldre roller. En kan like det eller ei, men sånn er livet.