Sørlandstoget

HOMOFILI: Jeg sto der i min hjemby, midt på Egertorget, med en pose fra Nordli, og ante fred og virkelig ingen fare, denne herlige lørdagen, da jeg fikk dette toget rett mot meg. Med norske flagg og gamle salmer kom 5000 sørlendinger marsjerende mot meg. De var fraktet med buss i morgentimene, og med plakater, kamprop og skarpe salmestemmer trampet de seg oppover Karl Johan, de trampet på min legning, min kone, og mitt fine, gode liv. Jeg har vært gift i 10 år. Jeg har vært kone til en kone. Jeg har skattet kjærligheten. Jeg har jobbet steinhardt som alle andre for at forholdet mitt skal bli så bra som det kan bli. Det har vært tårer, latter, fyll, glede, lek, tenners gnissel, et jublende bryllup, rørte svigerforeldre, stolt mor, støttende søsken, og fantastiske venner som ikke har sett noe annet enn at dette handler om en herlig og ekte kjærlighet. Men så kommer det altså et sørlandstog, midt i min fredelige lørdagshandel, hvor livet er godt på plass, hvor det er ro i sinn og kjærlighet i hjertet, og de roper at de ikke synes noe om mitt gode liv, om min elskede kone, om at vi synes at størst av alt er kjærligheten.

Og da jeg gikk ned mot Youngstorget, så jeg dem samlet. Et helt torg fylt med homofobe. De sto der på arbeidertorgets plass og mente at noen ikke var verdt sin egen kjærlighet, og i det jeg sukket så tungt at hjertet nesten brast, tilbød en mann med halvutgått permanent meg en knott. En knott fra godteposen med de grå, svarte og hvite harde, pastillene jeg har alltid likt knott, og jeg spurte om han var en del av demonstrasjonstoget fra Sørlandet. Ja, det er jeg, svarte han så stolt, fortsatt med knottposen foran ansiktet mitt. Nei, takk, da står jeg over, svarte jeg. Og ut fra intet, ut av det blå, eller ut i fra det mørke sør, begynte han å le av meg. Og han stoppet ikke. Han lo som om han trodde han hadde vunnet noe. Jeg ristet oppgitt på hodet, snudde meg vekk fra han, og da hørte jeg en ung fyr kommentere flokken der nede på torget. Han sa rolig og sindig; de må jo være ganske sære. Nesten litt gærne. Jeg nikket og smilte. Og så ringte jeg min kjære.