PREMIERE: Guardians of the Galaxy Vol. 2 har premiere i dag. Den amerikanske sci-fi-/action-/eventyrfilmen er regissert av James Gunn, med Chris Pratt, Zoe Saldana, Dave Bautista, Bradley Cooper, Vin Diesel og Michael Rooker i hovedrollene. Video: Kino Check Vis mer

Anmeldelse Film Guardians of the Galaxy Vol. 2.

Sorry - denne filmen får høyere terningkast enn den egentlig fortjener

For «Guardians of the Galaxy Vol. 2» er bare så forbanna sjarmerende.

FILM: Det er egentlig ikke til å komme fra. Historien i «Guardians of the Galaxy Vol. 2» er verken original eller logisk. Snarere er det snakk om en rekke småsøvnige standardelementer i enhver romodyssé, satt sammen i vilkårlig rekkefølge: Forfølgelsen gjennom verdensrommet, farsproblematikken, de tilfeldige gjesteinnhoppene fra like tilfeldige filmstjerner, nestenapokalypsen på slutten der man må redde seg selv og helst hverandre fra den ubestemmelige, men enorme massen som truer med å svelge det meste. En idé om at formelen kunne vært variert i alle fall en smule, synes ikke på noe tidspunkt å ha falt noen inn.

Guardians of the Galaxy Vol. 2

5 1 6

Science fiction, komedie

Regi:

James Gunn

Skuespillere:

Chris Pratt, Zoe Saldana, Kurt Russell og Karen Gillan.

Premieredato:

26. april 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Guardians of the Galaxy Vol. 2

Se alle anmeldelser

Det er i det hele tatt en god del ved oppfølgeren til den første «Guardians of the Galaxy», fra 2014, som tilsier en vurdering til litt over middels. Men det er så vanskelig. Det er vanskelig fordi «Guardians of the Galaxy Vol. 2» er så forbanna sjarmerende. Det er snakk om to timer og et kvarter i kinosalen med omtrent kontinuerlig kos, genuint vidd og det som, til tross for at de fleste involverte hegner fra et annet sted en jorden, må kunne kalles «sterke personligheter».

Uforstyrrelig guttete

Blant disse er fremdeles den eneste, rene jordboeren, Peter (Chris Pratt), den fremdeles uforstyrrelig guttete galakseforsvareren som synes å møte alle bokstavelig talt astronomiske utfordringer med genuin forbauselse. Blant dem er også den illsinte vaskebjørnen Rocket, med Bradley Coopers herlig hissige stemme, som alltid synes å måtte gå litt høyere enn hva stemmebåndene er helt bekvemme med, og den rett ut nusselige Baby Groot - fremdeles med stemmen til Vin Diesel, noe som begynner å bli litt bisarr. Og så er det den buldrende og klossete Drax (Dave Bautista) og den grønne superkrigeren Gamora (Zoe Saldana). Hun får selskap av et og annet kvinnelig tilleggsinnslag, deriblant sin egen morderiske søster (Karen Gillan) - men denne spesifikke galaksen er fremdeles et ganske guttete sted, preget av flåsete kamerathumor som tilfeldigvis er skikkelig morsom, entusiastisk leken og ironisk uten å kjølne. Visuelt og verbalt er grunnene til generell humring strødd gjennom hele den filmatiske romferden.

Lengsel etter far

Og for å fortsette på det guttete sporet: I tillegg til innforstått og lett fornærmelig sprettballhumor, er «Guardians of the Galaxy Vol. 2» full av farsproblematikk - særlig knyttet til Peters lengsel etter sin ukjente og fraværende far, som førte til at han som barn viste frem et bilde av David Hasselhoff på skolen og utga ham for å være faren hans. Nå viser det seg at ideen om en berømt far med god hårvekst ikke var så langt fra virkeligheten - far åpenbarer seg, i form av en tungt Elnett-sprayet Kurt Russell, og Peter ser ut til å kunne finne havnen han hele tiden har lett etter. Men, og i tråd med alle de tusenvis av historier om unge menns farssøken, er det hele naturligvis langt mer komplisert enn som så, og flere tiårs fravær er ikke så lett å bøte på - enda litt vanskeligere enn ellers, all den tid far er en halvgud i det ytre rom med sine egne personlige planer.

Farshistorien har sin andel surr og kvem og anstrengte hårnålssvinger i historien, men den er også uventet rørende, kanskje særlig fordi de følelsesladde øyeblikkene er enkle, kontante og kortvarige i et univers der tøyset kommer i tette skurer.

«Guardians of the Galaxy Vol. 2» er veldig, veldig mye. For mye, ville noen kunne argumentere, og noen ville vel egentlig ha rett i det. Men gjennom den stappfulle romballetten, innenfor de trange rammene av den global-generelle Hollywood-blockbusteren, finnes det kolossalt med glede. Denne filmgalaksen er et morsommere sted å være enn de fleste artsfrender. Hvis ikke det fortjener en prikk, så vet ikke jeg.