Sorry, Norge er IKKE pop

DET HAR VÆRT et satans år, reint storpolitisk. Desto mer betryggende at noe står fast gjennom alle globale jordskjelv: Nordmenn er fortsatt nordmenn. Vi lider ennå av mindreverdighetskompleks og stormannsgalskap (to diagnoser som betinger hverandre). Vi skjønner for eksempel ikke hvor bra norske produkter er før andre forteller oss det, men da tar vi fullstendig av. Et par komplimenter fra det store utland, og vi er verdensmestere.

IKKE ALT SLAGS utenlandsk skryt vekker nasjonal interesse. Unge norske kunstnere kan høste ubegrenset med lovord i den store verden uten at Akersgata eller Krinken gjør noe nummer av det. Ingen norske aviser skriver «heia Norge»-artikler om Bjarne Melgaard, Torbjørn Rødland, Vibeke Tandberg eller Knut Åsdams gjennomslag i det internasjonale kunstmiljøet.

DERIMOT ER PRESSEN uhyre opptatt av omverdenens respons på våre nye trend-mote-kunst-magasiner. Én spontan hyllest av bladet Fjords i Dagens Nyheter, så tror vi bokstavelig talt at «nu er det Norge so m gäller». Noen hundre solgte eksemplarer i verdensbyene og hederlig omtale i Wallpaper, så er sære norske magasiner «fanget opp av den internasjonale trendeliten». Norge er «sexy», fastslår Aftenposten med solid bakgrunn for egne meninger: «Bare spør Isabella Rossellini eller en av designerne til Madonna.» Ja visst. En som har laget platecovere for Madonna, vil jobbe med norske Hot Rod. Mer sexy kan en nasjon neppe bli.

POENGET ER IKKE at Fjords og Hot Rod får ufortjent ros, men at to utenlandske fjær (i hatten) lett blir til en hel flokk av stolte norske haner. Mens sunne norske skeptikere ellers rister på hodet av trendpressens opphaussing av fenomener i nøyaktig femten minutter, blir vi fra oss av begeistring når æren faller på oss selv. I år har vi brust av stolthet på et felt der lilleputt-følelsen har vært ekstra tyngende: popmusikken. Röyksopp og Kings of Convenience har blitt kjæledegger i engelsk musikkpresse.

I stedet for å se dette som en forbigående flørt med et eksotisk fjelland, g år norske rockejournalister inn i sin egen OL-rus. Vi snakker tross alt om nisjemusikk, med begrenset nedslag i den internasjonale hovedstrømmen, selv i ei tid der «sær» musikk har større listepotensial enn noensinne. Turboneger, Madrugada, Motorpsycho, Rune Grammophone og Tellé, Kim Hiorthøy, diverse unge jazznavn - nordmenn selger som kultartister. Og da har vi ikke engang nevnt sjangeren black metal - der vi med skrekkblandet fryd må innse at Norge er verdensledende.

STIKKER VI FINGEREN i jorda (i stedet for i undergrunnen) og titter under juletreet i de tusen hjem, finner vi verken Kaizers Orchestra eller Xploding Plastix, men Sissel Kyrkjebø og Morten Abel. Skjebnen til disse flaggskipene i norsk pop forteller alt om Norges fortsatte problem som popnasjon. Begge har et uvanlig talent både på plate og scene, begge har hatt internasjonale ambisjoner, og begge er like umulige å selge i utlandet. Sissels historie handler om akutt mangel på karriereplanlegging, imagestyring og almi nnelig god smak - sist demonstrert på «Først & sist», der hun mimet Puccini med bar navle. En trettiåring som forsøker å se ut som en fjortenåring, mens hun framfører repertoaret til en sekstiåring, er så visst ingen eksportvare. Imens selger irske Enya - en artist som ikke alle liker, men likevel ingen kan ta feil av - et tosifret antall millioner plater på verdensbasis.

MORTEN ABEL har på sin side blitt statsmannen i norsk pop, hevet over alminnelig kritikk. Hans siste plate avslører imidlertid at leken, humoren og eksentrisiteten sitter like løst som barten han bar på Skavlans TV-show. Verken kul styling eller glimt i øyet kan skjule at Abel leverer tradisjonell poprock fri for virkelig originalitet og sterke melodier. En vare for et vernet hjemmemarked. Og slik går det med norske popstjerneambisjoner. Verken Babelfish, Morten Lind eller Briskeby fikk det til i utlandet. De eneste unntakene er Lene Marlin, som nå slikker såret fra rampelyset i et eller annet hi, og a-ha, som gjør comeback so m voksenpopstjerner i Norge og Tyskland.

HVOR ER TALENTENE som er villig til å gjøre alt for å bli stjerner? Hvor er låtskriverne og produsentene som tør og kan lage reine hitlåter? Hvor er maskineriet som gjør popmusikk til Sveriges tredje største eksportartikkel? Her ligger utfordringen for norsk pop. Ikke i å sende indieartister til Midem-messen i Cannes. Problemet ligger på det mentale og moralske plan. Nordmenn synes kommersiell, profesjonell, overflatisk og skamløs popmusikk høres ut som djevelens verk, mens den egentlig låter som ABBA. Vi skjønner ikke at dybden kan ligge i overflaten, at kunst og kommers lar seg forene i en høyere kulturell enhet. Som kur anbefales årets mest sexy låt uansett sjanger: Kylie Minogues «Can't Get You Out of My Head». Så lettkjøpt musikk er ikke lett å lage.