Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sort Enke - del IV

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arve er sivilingeniør og har konkludert med at han ikke er psykopat, men et følelsesmenneske - hvordan kan han ellers elske å hate sin kone Mia så dypt? Eller føle en så sterk forakt for sin elskerinne, resepsjonsdamen Aina? Mia leser bisarre annonser i Aftenposten ved frokostbordet, skriker på göteborgsk når hun blir kåt, og nå vil hun ha barn. Arve vet at et barn vil forrykke den finstemte terrorbalansen dem imellom, men hun truer med å gå fra ham og ta med seg hele formuen dersom han ikke går med på det. Arves gamle venn og advokat, Olav Holst, bekrefter at Mia kontrollerer formuen, men at Arve er enearving. Arve beslutter seg for å ta livet av Mia. Men han har et klart motiv, så hvordan unngå å komme under mistanke? Han rykker inn en annonse under «Byttes» i Aftenposten med tittelen på en gammel, amerikansk film hvor to mordere bytter ofre for å gi hverandre alibi. Mens han venter på svar, går han med på Mias krav om barn. En anonym person svarer på annonsen og ber om et møte på en restaurant. På restauranten oppdager Arve til sin forskrekkelse at Mia sitter ved det avtalte bordet. Han kommer seg vekk og mener seg usett, og skjønner at det haster med å myrde henne før han selv blir offeret! Mia har planlagt å kjøre til firmahytta i Rauland i en Golf hun har kjøpt av deres nabo, en ivrig Lyn-tilhenger. På jobben har Arve lett tilgang på mikrosprenglegemet Nova som kan brukes til mye - for eksempel kan den detoneres av kilometertelleren i en bil slik at bensintanken antennes.

Del 3

Håper det ikke er noe galt med kjerra, Arve. Den var nyoverhalt da kona di kjøpte den.

Jeg kikket over skulderen, men fra der jeg stod bøyd over motoren dekket panseret på Mias Golf utsikten, så jeg så bare Lyn-drakten. Jeg rettet meg opp.

«God kveld, Gunnar.» Jeg følte meg tvunget til å bruke fornavnet hans, selv om det smakte som en firfisle i munnen. «Ingenting galt. Har skiftet dekk, så nå sjekker jeg bare plugger og sånn. Kona skal ut på langtur i morgen.»

Naboen stod lent mot hekken og dampet på en sigarett. Jeg håpet han snart ville gå.

«Jaså?» sa han og så ut som han hadde tenkt å bli en stund.

Noe smått smalt av inni hodet mitt, som en liten sikring som gikk, og det blafret gult foran øynene mine. Det er slikt som bare skjer av og til, det betyr ingenting. Jeg holdt skiftenøkkelen i høyre hånd. Jaså. Hva mente han med det? Jaså som i «ja, hva så?»? Hvorfor spurte han om det, det var han som hadde begynt å snakke til meg. Eller var det som i «ja, er det så?»? Trakk han i tvil det jeg sa? Jeg gikk ut av garasjen og bort til hekken med skiftenøkkelen svingende langs siden.

«Jeg kjøpte Lyn-drakt til sønnen min i dag,» sa han. «Nummer 17, samme som Hassan El Fakiri. Pakistaneren på midtbanen, du vet.»

Han tråkket sigarettsneipen ned i gresset og så megetsigende på meg. Jeg skjønte at han fremdeles tenkte på det jeg hadde sagt om å kjøre i hjel en pakistanerfamilie. Som om Volvoen allerede hadde gitt ham et halvt rasiststempel. Rasist er fremdeles et skjellsord her i Ullevål Hageby. Men så bor det heller ingen pakistanere her.

«Hassan El Fakiri?» gjentok jeg og pustet dypt med magen. «Høres mer ut som et arabisk navn.»

Naboen tygget på det. Så bøyde han seg og plukket opp den krøllete sigarettsneipen.

«Hvorfor står du egentlig her?» spurte jeg, og først da jeg så naboens overraskede blikk hørte jeg den truende undertonen i min egen stemme.

«Så sent på kvelden, mener jeg.» Jeg smurte på et fett og forsøksvis vennlig glis, og prøvde å skyve unna forestillingen av DnC-reklamen på brystet av drakten tilklint med blod, hjernegørr og biter av bein.

Naboen pekte på sneipen. «Får ikke lov av kona å røyke inne. Ungen og sånn, ja, du vet hvordan det er.»

«Nei.»

«Nei?»

«Jeg røyker ikke, men om jeg hadde gjort det hadde jeg aldri spurt Mia om lov til å røyke i mitt eget hus.»

«Ikke?» Et usedvanlig sleskt flir bredte seg om munnen hans. «Jeg vet ikke om det hadde vært så lurt, Arve. Jeg har i alle fall sett at broren må ut på trappa for å røyke.»

«Broren?»

«Ja, han broren til Mia. Jeg har jo sett ham stikke innom noen ganger. Senest forrige torsdag stod vi og tok en røyk her vi står nå. Hyggelig kar, forresten.»

«Ja, svært hyggelig,» sa jeg. «Vel, vel, det er på tide jeg får ferdig den bilen.»

«Jaja, du får hilse broren til Mia, da.»

Jeg kjente tyngden av skiftenøkkelen trekke meg mot jorden.

«Hvis jeg ser ham, så.»

Hvilket var lite sannsynlig. Mia har nemlig ingen bror.

Den natten skjedde det noe rart. Månen stod full og rund over hustakene og skinte inn gjennom gardinsprekken på soverommet. Jeg hadde trukket puten min helt inntil Mias, lå vendt mot henne og kjente pusten hennes mot øynene mine mens jeg studerte henne. Måneskinnet ga ansiktet et kaldt, hvitt skjær, og hun hadde foldet armene oppå dynen som om hun lå lik allerede.

Jeg tenkte på alle dagene vi hadde hatt sammen, kjente etter om noe rørte seg i meg, og etter en stund dannet det seg en tåre i øyekroken. Men det kan selvfølgelig ha vært fordi hun pustet meg i øynene. Likevel, jeg visste jeg kom til å savne henne {ndash} de ville elskovsnettene, de berusende raseriutbruddene, slåsskampene og den beske, ondskapsfulle humoren. Hun hadde gitt meg ni år av sitt liv, og selv om hun selvfølgelig hadde nytt dem i fulle drag, var det altså meg hun hadde nytt dem hos. Jeg lå så nær henne at jeg kunne se porene i de vibrerende nesevingene når hun pustet ut, de var så vakre og tynne, som fint porselen. Kanskje følte jeg noe, kanskje var det mitt behov for å kjenne at jeg følte noe eller kanskje var det bare noe med måten lyset fra månen fylte rommet på {ndash} jeg fikk i alle fall ved en innskytelse lyst til å stryke henne over håret og løftet hånden. I det samme sluttet hun å puste, åpnet øynene og stirret på meg. Blodet frøs til is i årene mine.

«Hva er det du gjør?» spurte hun.

«Ingenting,» hvisket jeg åndeløst.

«Hva skal du med den hånden?»

«Den? Jeg skulle bare dra dyna di litt høyere opp.»

«Ellers takk.»

Hun snudde ryggen mot meg, hostet litt og gjenopptok den jevne pustingen, mens jeg lå tilbake med hjertet bankende som en fiskeskøytemotor i stampesjø. Brystet verket og jeg tenkte et øyeblikk på hjerteinfarkt. Så tenkte jeg på døden. Og så kom hodepinen, og da hadde jeg alt lett gjennom det lille jeg kan huske av barndommen min og visste at jeg sannsynligvis aldri hadde vært så redd som jeg var akkurat nå. For selv om hun lå med ryggen mot meg og lot som hun sov, visste jeg at hun lå med øynene åpne. Vid åpne.

«Vareparti. Seks tonn løs raffinade, rimelig. Leveres Havnelageret, Oslo.» Mia kniste, kikket over avisen og spisset munnen: «Er kaffen søt nok, kjære?»

Hun var i usedvanlig godt humør tidspunktet på dagen tatt i betraktning, så godt at jeg nesten fant det en smule foruroligende.

«Når er det du drar i dag?» spurte jeg tilforlatelig.

«Tidsnok.» Hun hadde dukket ned igjen bak avisen. «Jeg kommer tilbake på søndag ettermiddag. Vi drar i tolvtiden, og det tar vel rundt tre timer å kjøre.»

«Tre og en halv,» glapp det ut av meg.

Hun senket avisen. «Når var det du ble så kjent på de kanter?»

«Det er mye du ikke vet om meg, Mia.» Jeg smilte muntert. «Jeg kan ha klar middag til du kommer.»

Hun så mistenksomt på meg. Jeg fortsatte å smile.

«Det var da svært så spøkefulle vi var på morgenen i dag,» sa hun.

«Nei, jeg mener det. Bare si hva du vil ha.»

Hun snøftet. «Hvis det er noe du har dårlig samvittighet for, foreslår jeg at du sier fra med én gang.»

«Jeg har aldri dårlig samvittighet.»

«Nei, det er sant. Dårlig samvittighet forutsetter jo en samvittighet.»

Jeg greide ikke la være:

«Jeg lover deg, Mia, du kommer til å bli overrasket. Du aner ikke hvor mye jeg gleder meg.»

Hun la avisen ned på bordet.

«Si meg, Arve, denne generelle opprømtheten {ndash} har det noe med den rødvinsflasken i stresskofferten din å gjøre?»

«Rødvinsflasken?» Det kom så overraskende at panikken prikket meg på skulderen, og et øyeblikk truet hjernen med å gå i baklås.

«Rødvin. Din hustru bortreist. Jeg prøver bare å legge sammen to og to.»

Jeg slapp løs en latter som i mine ører hørtes ut som et skjæreskrik.

«Mia, da! Jeg tenkte bare at siden jeg skulle sitte alene hjemme i kveld, så skulle jeg unne meg et par glass.»

«Og når begynte du å drikke rødvin alene, du som knapt drikker i det hele tatt?»

«Som sagt så er det ...»

«... mye jeg ikke vet om deg. Jeg har begynt å skjønne det.»

«Hva hadde du forresten å gjøre i stresskofferten min?» spurte jeg i et forsøk på å komme på offensiven.

«Dette.» Hun holdt opp det blå Statoil-kortet jeg hadde for firmabilen min. «Jeg må fylle bensin, ikke sant?»

«Jovisst.» Jeg kjente følelsen vokse under hjertet som, ja, som en kreftbyll filmet og avspilt i vanvittig fart, og jeg behøvde ikke å late som for å smile {ndash} munnvikene tvang seg ut av seg selv til det strammet i tinningene, og jeg trodde hele ansiktet skulle revne.

«Fyll bensin, kjære. Det går på firmaet, så fyll så mye du orker, du.»

Da jeg ankom jobben smilte jeg ureglementert bredt og varmt til Aina, og hun lo glad og litt forvirret tilbake. Før lunsj hadde jeg fått gjort mer arbeid enn jeg hadde gjort tidligere i uken tilsammen. Da klokka var ett, ringte jeg hjem for å sjekke om Mia var dratt. Jeg lot telefonen ringe ti ganger før jeg la på med et lite grøss.

Fuglen var fløyet. Jeg så for meg kilometertelleren som hadde begynt å rulle mot det magiske tallet: 44666, det bølget varmt i magen, men jeg slo fra meg en plutselig innskytelse om å løfte røret og overtale Aina til å møte meg på toalettet på lageret. Men jeg tillot meg å lukke øynene og se for meg Aina slik jeg hadde sett henne så ofte, forførerisk drapert med silkestrømper og lys parykk i den vaklevorne IKEA-sengen. Så skiftet bildet og jeg så en skrikende Mia frese i sitt eget kroppsfett.

Da jeg likevel løftet røret, var det for å ringe Olav Holst.

«Holst blir ikke å treffe før mandag,» sa en kvinnelig stemme på advokatkontoret. «Noe jeg kan hjelpe Dem med?»

«Nei, jeg ville bare dobbeltsjekke et par detaljer når det gjelder min livspolise. Og min kones.»

«Er det noe som ikke kan vente til mandag? Vi er så få her i dag, og jeg er redd det er litt sent.»

«De har rett.» Jeg sa det nesten med beklagelse i stemmen. «Det er for sent.»

«Håper det ikke skaper problemer for Dem.»

«Neida, jeg har forsåvidt fått vite det jeg trenger.»

«Javel?» Hun hørtes et øyeblikk litt i stuss ut. «Men Holst er som sagt tilbake på mandag.»

Jeg burde tatt et veddemål med henne.